Vår evige arv

Jakob og Esau.

Fra I lys av Ordet. 

Dere vet jo at da han senere ville arve velsignelsen, ble han avvist, enda han søkte den med tårer, for han fant ikke rom for omvendelse. (Heb 12, 17)

Esau var bror til Jakob. «En gang da Jakob holdt på å koke en matrett, kom Esau hjem fra marken, rent utkjørt. Da sa Jakob: Selg meg da i dag din førstefødselsrett. Og Esau svarte: Se, jeg holder på å dø, hva verd har vel da førstefødselsretten for meg? Jakob sa: Gi meg din ed først! Og han gjorde sin ed på det, han solgte sin førstefødselsrett til Jakob. Jakob gav så Esau brød og linsevelling, og han åt og drakk. Så reiste han seg og gikk sin vei. Slik ringeaktet Esau førstefødselsretten.» (1 Mos 25, 29. 31–34)

Det å arve velsignelsen hang sammen med den førstefødtes arverett. Da Esau solgte førstefødselsretten, gav han også ifra seg velsignelsen. Det står så rystende «at da han senere ville arve velsignelsen, ble han avvist, enda han søkte den med tårer».

Dette skal lære oss at nøden i seg selv gir oss ingen rett til å bli frelst. Det er noen som tror det, at hvis jeg har tilstrekkelig stor nød, så tar Gud imot meg i sin barmhjertighet. Slik er det jo i samfunnet for øvrig. Nøden åpner opp dører for meg, så jeg får hjelp.

Men hos den hellige Gud er det ikke slik. Ingen vil være i større nød enn de som på dommens dag møter en stengt himmeldør. Da vil de si: Lukk opp for oss! Men da vil Herren svare: Jeg kjenner dere ikke!

De kommer altså ikke inn. Hvorfor ikke? Fordi de er så store syndere? Nei! Det er fordi de har forkastet Jesus. For det er han alene som er veien for syndere til samfunn med den hellige Gud.

La oss ikke gjøre som Esau, så vi slår vrak på det som Gud har gitt oss.

«Men vi er ikke blant dem som unndrar seg og går fortapt, vi er av dem som tror til sjelens frelse.»