Frykt er ikke i kjærligheten

Av Axel Remme. 

Frykt er ikke i kjærligheten (1 Joh 4, 17 – 5, 5)

 Kjærligheten var stadig tema for apostelen, både Guds kjærlighet og vår. Men så er det jo det viktigste og vakreste vi kan være opptatt med! For kjærligheten består når alt annet forgår (1 Kor 13, 8).

 Det vi da må huske på, er den grunnleggende forutsetning som Johannes så treffende har formulert slik: «Vi elsker fordi han elsket oss først» (v 19). Guds kjærlighet til oss er årsak til vår kjærlighet til ham. «I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus». Sin kjærlighet viser Gud «ved at Kristus døde for oss» og han utøser sin kjærlighet «i våre våre hjerter ved Den Hellige Ånd» (Ef 1, 5; Rom 5, 5).

 I dette lesestykke sies det at frykten ikke hører hjemme i kjærligheten (v 18). Får kjærligheten plass og makt, blir det ikke rom for frykten. Da drives den ut. Den «fullkomne kjærlighet» er ikke vår kjærlighet til Gud, men hans kjærlighet til oss. Når vi tilegner oss av den, frigjøres vi fra frykten (Rom 8, 15). Frykten har i seg bevisstheten om straff. Men «straffen lå på ham» (Jesus), derfor kan Guds barn slippe å frykte for dom og straff (Jes 53, 5).

 Denne kjærligheten består ikke bare i stemning eller fine ord, men i det å gjøre som Gud vil. Ordene «holder hans bud», gjentas i avsnittet. Er det sant at «vi elsker», skal det vise seg i praksis, at vi ikke er kald og ukjærlig mot noen. Når kjærligheten fyller hjertet og får råde, er hans bud «ikke tunge», men en lyst. Likevel har også Guds barn den gamle, syndige natur og må kjempe mot den. Men ved gjenfødelsen og troen på Jesus har vi fått seier over verden. For vi er i samfunn med ham som «har overvunnet verden» (Joh 16, 33). Da behøver vi ikke å frykte!

Kommentarer