For sine nådegaver og sitt kall angrer Gud ikke på.
Rom. 11,29.
For en mektig trøst det ligger i disse ordene! Hovedtanken i dette ordet er at når Gud har gitt sin nåde og utvalgt til frelse, så angrer han ikke på at han har gjort det, og tilbakekaller det ikke.
Gud kalte og utvalgte oss meget tidlig til frelse. Vi har fått de største og mest dyrebare løfter. La oss nå anvende dette ordet her: «Sine nådegaver og sitt kall angrer Gud ikke på.»
«Han har utvalgt oss i Kristus, før verdens grunnvoll ble lagt.» Før det ble noen dag, mens det verken var sol eller måne, da tenkte Gud Herren i sitt eget evige, frie råd på å skape jorden og menneskene. Han ville skape en slekt i sitt bilde. De skulle være hans barn og arve hans herlighet. Det skulle være en slekt som kunne se og glede seg over Guds verk og Guds fullkommenhet.
Men vi skulle også lære å kjenne hans guddommelige rettferdighet og barmhjertighet. Derfor besluttet han seg til å sette oss på prøve. Men han så på forhånd hvorledes den falne engelens hat og list skulle forføre oss, slik at vi falt og ble ødelagt. Ja, han så på forhånd all den fordervelse og elendighet som skulle følge fallet.
Da fattet Gud det frelsesråd å gi oss sin egen, evige Sønn til mellommann. Han skulle stige ned til jorden og ikle seg vårt kjød. Han skulle ta vår sak på seg. Han skulle oppfylle loven og lide straffen i vårt sted, for at alle som i sin syndenød tok sin tilflukt til ham, og i troen holdt seg til ham, ikke skulle fortapes, men ha evig liv.
Dette var Guds eget frie frelsesråd, Guds evige nådevalg. Og apostelen sier om dette: «Han utvalgte oss i ham før verdens grunnvoll ble lagt.» «Han har forut bestemt at vi skulle få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin viljes frie råd, til pris for sin nådes herlighet.»
Dette forkynte han allerede på syndefallets dag. Og siden gjentok han stadig løftene sine, helt til de ble oppfylt ved Jesu fødsel, lidelse, død og oppstandelse.
Da vitnet døperen Johannes: «Se, det Guds lam, som bærer verdens synd.» Da vitnet Herren selv: «Mitt blod utgytes til syndenes forlatelse for dere.» Da vitnet en stor skare av evangelie-forkynnere at det er frelse bare i ham, og at hans blod renser fra all synd.
Dette frelsesrådet fattet Gud tidlig. Og det ble forkynt rikelig. Skulle den Herre Gud nå angre og ta tilbake dette sitt evige kall og sine nådegaver? Skulle han begynne å søke rettferdigheten hos oss og gjøre med oss etter våre synder? Er ikke den store Herre Gud trofast og uforanderlig? Skulle han forandre det som han selv har besluttet og forkynt – «etter sin viljes frie råd»?
Slik tenker vi ikke om den store Gud, uten at vår synd forskrekker oss. Da synes vi at Gud må gjøre med oss etter våre synder. Men da skal vi tenke vel over at det var for vår synds skyld Herren gav sin Sønn til vår frelse. Skulle han da nå se på syndene våre og ta nåden fra oss? Vi tror jo på Sønnen og søker vår frelse i ham alene, tross all vår elendighet! Skulle han likevel bli trett av oss og forkaste oss?
Da hadde han jo gjort sitt eget, evige råd til intet. Dette kan aldri i evighet skje. «Sine nådegaver og sitt kall angrer ikke Gud på.» Dette er det første vi burde tenke over.
Men så har han også gjort en særskilt pakt med hver enkelt en av oss. Det gjorde han i dåpen, som er «en god samvittighetspakt med Gud». I den tok han imot oss som sine barn og ikledde oss Kristus, for at vi i ham alene skal være rettferdige og fullkommen rene.
Skulle den Herre Gud nå rokke ved denne pakten og dømme en troende sjel etter det som han er i seg selv? Er jeg falt fra Gud i vantro, så er jeg en «avbrutt gren». Og slik kan jeg ikke ha del i Kristi nåde. Men Gud Herren «kommer sin hellige pakt i hu» og vil med en særskilt nåde prøve å føre meg tilbake.
Kort sagt: Vår vantro kan ikke gjøre Guds trofasthet til intet. Gud Herren kan umulig forandre og rokke ved sin egen pakt. «For sine nådegaver og sitt kall angrer ikke Gud på.»
Kommentarer
Legg inn en kommentar