«Da strakte han sin hånd ut og tok den og brakte den inn til seg i arken.» 1. Mos. 8,9.
Trett av sine vandringer kom duen endelig tilbake til sitt eneste tilfluktssted. Hvor utkjørt den var! Den kunne falle sammen hvert øyeblikk. Skulle den aldri nå fram? Men den kjemper seg videre mot sitt mål. Noa har stått og sett etter den hele dagen og er ferdig til å ta imot den når den kommer. Den har bare så vidt krefter til å nå fram til Arkens vindu, greier ikke engang å få feste der, skal til å falle i siste øyeblikk. Da rekker Noa ut sin hånd og tar den inn til seg.
Legg merke til dette: «Han tok den til seg.» Den fløy ikke selv like inn, den var kanskje redd eller for trett til å gjøre det. Den fløy så langt den kunne, og da strakte Noa ut sin hånd og tok den inn til seg. Det var en barmhjertighetsgjerning.
På samme måte vil du bli mottatt, du søkende synder, tross all din synd. «Bare kom!» lyder de to enkle ord som er full av nåde. «Bare kom!» Er det alt? Ja, det er alt. «Bare kom!» Duen hadde ikke noe oljeblad i munnen denne gangen. Den hadde bare seg selv, en trett og utkjørt liten due. Og dog het det: «Bare kom!» Den kom, og Noa strakte sin hånd ut og tok den inn til seg.
Fly, trette vandrer, fly, lille svake due! Du synes kanskje du er svart som en ravn og besmittet av synd og skam, men fly, fly tilbake til din redningsmann! For hvert øyeblikk blir din stilling mer og mer vanskelig. Dine forsøk på å pynte på fjærene og gjøre deg selv mer skikket, er bare forfengelighet. Kom til ham slik som du er! «Vend om, du frafalne Israel!» Jesus venter på deg! Han vil rekke sin hånd ut og ta deg inn til seg, inn i Arken, inn til sitt eget hjerte, der hvor du hører hjemme.
O Jesus Krist, jeg flyr til deg,
la meg din nåde få!
Men vender du deg bort fra meg,
hvorhen skal jeg da gå?