«I hvem vi har forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom,» Efeserne 1, 7.
Det største vi har fått del i når det gjelder Guds nådes rikdom, er syndenes forlatelse. Helt fra fallets dag har synden vært menneskets største problem. Den brøt kontakten med Gud, skapte ufred og angst og førte syndens urenhet inn i den menneskelige natur. Det håpløse i vår situasjon under synden var vel det verste. I vår natur fantes ingen ressurser som vi kunne ta i bruk for å komme ut av situasjonen, ingen kraft til frigjørelse, ingen grunn å bygge på for igjen å komme i kontakt med Gud.
Hans nådes rikdom har forvandlet denne håpløshet og gitt oss et levende håp gjennom syndenes forlatelse. Sammen med at vårt skyldspørsmål for Gud er ordnet, får vi fred med ham, og angsten, som har med straffen å gjøre, forsvinner. Jesus er vår stedfortreder og har tatt straffen på seg. Hans blod renser våre hjerter, urenheten fjernes, og vi får et rent grunnlag å leve videre på.
En rik side ved hans nådes rikdom er at vi opplever forløsningen ved hans blod. Mange ser nok på syndenes forlatelse som noe som foregår hos Gud. Han tilgir og sletter vår skyld. Han godtar at Jesus har tatt vår straff på seg. Men denne nådes gave er så rik og betydningsfull for oss som tror, at den også griper direkte inn i vår personlighet og forløser oss. Det skjer et guddommelig inngrep i oss, som frir oss fra byrden av skyld. Denne byrde som har trykket oss ned og hindret vår livsutfoldelse. Når den fjernes, begynner vi å leve det virkelige livet som vi er skapt til. Denne forløsning fører glede og fred med seg og gir oss forutsetning for å leve et rent liv. Forløsningen ved hans blod griper inn i vår menneskelige natur og fjerner urenheten. Dermed kommer også karakteren inn i en omdannelsesprosess. Det blir naturlig å leve som en kristen, man får lyst til det som hører Guds rike til. Hans nådes rikdom legger grunnen både for vår rettferdiggjørelse og vår helliggjørelse.
Kommentarer
Legg inn en kommentar