Andakt
av Odd S. Beverfjord.
Rettssaken
Beskrivelsen
av Jesu fysiske lidelser er hentet og oversatt fra artikkelen A
Physician Testifies About the Crucifixion av Dr. C. Truman Davis,
visepresident i American Association of Ophthalmology, 14 april 1976.
Utdragene fra Dr. Truman Davis’ artikkel er satt i kursiv.
Etter
at Jesus hadde blitt forrådt av Judas, en av hans tolv utvalgte
disipler, ble Jesus arrestert i Getsemane, i den fjerde vakt (e. kl.
05:00), og ble først ført til Sanhedrin (det øverste jødiske råd)
og til yppersteprestene Kaifas og Annas hvor han ble forhørt.
Der
gav noen seg til å spytte på ham, og mennene som holdt Jesus,
kastet et klede over ham og dekket hans ansikt. De gav seg til
å slå ham med knyttet neve og si til ham: “Spå oss, Messias.
Hvem var det som slo deg?” Og tempeltjenerne tok imot ham med
stokkeslag. Og mange andre spottord talte de til ham. Det ble ført
mange vitner som alle vitnet falskt mot Jesus uten at de fikk noe på ham.
Etter
dette ble Jesus ført til Preatorium, den romerske stattholders
administrasjonsbygning i Jerusalem. Praetorium var i Antonia
festningen, som stod nær ved tempelplassen. Der ble han forhørt av
den romerske stattholderen Pontius Pilatus. Stattholderen kunne ikke
finne skyld hos Jesus, men da han fikk høre at Jesus var fra Galilea
sendte Pilatus ham til Herodes Antipas, som var fjerdingsfyrste i
Judea på den tiden. (Fjerdingsfyrste, tetrarcha, var en som
styrte over en fjerdepart av et land under romersk herredømme.
Herodes Antipas styrte over Perea, som er et landområde på østsiden
av Jordan elven, og landområdet Galilea, hvor Jesus kom fra. I
påskehøytiden var Herodes i sin residens i Jerusalem.)
Yppersteprestene
og de skriftlærde stod og førte sterke anklager mot ham overfor
Herodes, og Herodes med sine krigsfolk hånte og spottet ham. Herodes
sendte Jesus tilbake til Pilatus. Heller ikke denne gangen fant
Pilatus noen skyld hos Jesus, men folkemengden og fariseerne
fortsatte å rope om at Jesus måtte dømmes til døden og
korsfestes.
Nå
hadde jødene fått det privilegium at en fange ble satt fri hver
påske. Pilatus minnet jødene om dette og spurte om han ikke skulle
gi Jesus fri i samsvar med denne skikken. Men oppildnet av de
religiøse lederne ropte de at Jesus skulle korsfestes og at en fange
som het Bar-Abbas skulle settes fri. Matteus skriver i 27:16 at
Bar-Abbas var en betydningsfull og notabel fange. Lukas skriver i
23:14 at han satt i fengsel for en revolt (gr. stasis) som
hadde vært i byen, og for drap (gr. phonos). Johannes
skriver i 18:40 at han var leder for en bande røvere (gr. leistes),
den type røvere som på den tiden røvet landeveisfarende. Det er
hva evangeliene sier om Bar-Abbas. Det kan tyde på at han var en
betydningsfull person sett fra jødenes synspunkt, som opprører mot
den romerske okkupasjonsmakten, men fryktet som landeveisrøver og
drapsmann. For den romerske styresmakten var han kun en kriminell som
skulle henrettes.
Da
nå Pilatus ville gjøre folket til lags, gav han dem Bar-Abbas fri
og lot Jesus bli pisket.
Avstraffelse
ved pisking, eller hudstryking, foregikk ved at offeret først ble
avkledd og fikk sine hender bundet til en påle. Den romerske
legionæren trådte frem med en flagrum (latin, flagellum) i sin
hånd. Dette var en kort pisk bestående av flere tykke lærremmer
med to små kuler festet nær enden av hver rem. Den kraftige pisken
ble slått med full styrke igjen og igjen over offerets skuldre, rygg
og lår. Til å begynne med skjærer den bare huden. Så, etter som
slagene fortsetter, skjærer de dypere inn i det subkutane vev
(underhuden). Ved de første slagene begynner blodet i piple fra
kapillarene og årene under huden, før det begynner å renne blod
fra blodkarene i de underliggende muskler.
De
små lærkulene lager store, dype merker som blir revet opp ved
gjentatte slag. Til slutt henger huden på ryggen i lange flak og
hele bakkroppen er en ubestemmelig masse av sønderrevet, blødende
vev. Når offeret var nær døden beordret den øverstbefalende for
avstraffelsen at piskingen skulle avsluttes. De løser
da båndene som har bundet offeret til pålen og lar ham, halvt
bevisstløs, få falle sammen på det brostenbelagte veidekket.
Da
Jesus kom seg opp igjen tok landshøvdingens soldater Jesus med seg
og førte ham inn i borggården i Pretorium. Der kalte de vakten
sammen, og samlet hele vakten omkring ham. De romerske soldatene
hadde moro av å gjøre narr av denne mannen som kom fra en liten by
et sted i Galilea og som angivelig utga seg for å være konge. De
kledde av ham og hengte en purpurkappe om ham, som skarlagenrød.
At
den kappen de hengte på ham var purpurfarget og skarlagensrød, var
ingen tilfeldighet, men det visste nok ikke de romerske soldatene.
For i profetens Jesajas’ bok står det skrevet: ”Kom og
la oss ordne opp vår sak med hverandre, sier Herren. Om deres synder
er som purpur, skal de bli hvite som sne, om de er røde som
skarlagen, skal de bli som den hvite ull.” Jes 1:18. Den
røde kappen representerte våre synder, de som ble lagt på Jesus i
Getsemane to-tre timer før soldatene begynte å håne ham.
Så
ga de Jesus et rør i hans høyre hånd som skulle parodiere et
septer. Et septer var et symbol på kongelig eller keiserlig makt.
At de gav det i hans høyre hånd skulle parodiere utøvelse av
kongelig makt. I det militære var det vanlig å bruke en dertil
egnet bambusstav til avstraffelser, og soldatene hadde nok en slik
stav for hånden til bruk for Jesus. Et av de navn Jesus
har i Det Gamle Testamentet er Guds høyre hånd.
”Jeg
roper til deg, for du svarer meg, Gud. Vend ditt øre til meg, hør
mine ord! Vis din miskunnhet i underfulle gjerninger! Dem som tar sin
tilflukt til deg, frelser du med din høyre hånd fra deres
motstandere. Vokt meg som din øyensten! Skjul meg under dine vingers
skygge for de ugudelige som ødelegger meg, mine dødsfiender, som
omringer meg.” Sal 17:6-9
”Herren
kom fra Sinai, han steg opp for dem fra Se'ir. Han strålte fram fra
Parans fjell og kom med titusener av hellige [i.e. engler].
Ved hans høyre hånd lyste lovens ild for dem. Ja, han elsker
sitt folk! Alle dine hellige er i din hånd, de ligger for din fot,
de tar imot dine ord.” 5Mos 33:2-3
”Min
hånd har grunnfestet jorden, og min høyre hånd har utspent
himmelen. Jeg kaller på dem, da står de der begge.” Jes 48:13
”Du
har en arm med velde! Sterk er din hånd, opphøyet er din høyre
hånd.” Sal 89:14
Jesus
er også Guds utstrakte arm, hans utstrakte hånd ved hvem han
utfører sin vilje (Joh 1:3).
”Og
Herren førte oss ut av Egypt med sterk hånd og med utrakt
arm og med store, forferdelige gjerninger og med tegn og under.”
5Mos 26:8 (I Det Nye Testamente er Egypt et billede på tilstanden
under syndens slaveri. Jesus strakte ut sine armer på korset for å
frelse oss. Utfrielsen fra Egypt (exodus) er et bilde på frelsen.
Jesus strakte ut sine armer på korset for å frelse oss fra syndens
slaveri.)
”Den
evige Gud er min bolig [mitt tabernakel], og her nede er evige
armer.” 5Mos 33:27
Det
var Guds ”evige armer” som ble utstrakt på patibulum og
spikret fast til korset. Det var de armene som frelser hver den som
tror fra evig fortapelse. Etter endt oppdrag satte Jesus seg ved Guds
høyre hånd: ”Han er avglansen av hans herlighet og avbildet av
hans vesen, og han bærer alle ting ved sin krafts ord. Etter at han
hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg ved
Majestetens høyre hånd i det høye.” (Heb 1:3)
Soldatene
forstod ikke hvem Jesus var. De visste ikke hva de gjorde. Men for
Gud var dette ingen tilfeldighet. Gud, Herren var i ferd med å binde
sammen Den Gamle og Den nye pakt, det gamle og det nye testamentet,
ved Jesus Kristus, den Rettferdige. Samtidig blir det satt et skille
mellom den gamle og den nye pakt (Jer 31:31-34). Men soldatene
ville holde enda mer gjøn med Jesus. ”Kongen” deres manglet
fortsatt en krone for at karikaturen deres skulle bli komplett. Da
flettet soldatene en krone av torner og satte på hans hode.
Tornene fra den planten som ble brukt var to-tre centimeter lange og
kraftige. Heller ikke nå lot Gud noe skje tilfeldig. For etter
menneskets syndefall sa Gud til mennesket (Adam),
”Fordi
du lød din hustrus røst og åt av treet som jeg forbød deg å ete
av, skal jorden være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære
deg av den alle dine levedager. Torner og tistler skal den
bære for deg, og du skal ete av markens vekster.” 1Mos 3:17-18
Slik
var det ingen tilfeldighet at det var en krone av torner. Tornekronen
representerte jordens forbannelse. Jesus skulle ta på seg både
jordens forbannelse og menneskets synder. Han ble gjort til en
forbannelse for oss (2Kor 5:21). Men dette forstod soldatene ikke.
Heller ikke nå visste de hva de gjorde. De hadde ingen innsikt i det
som skjedde og det som deretter skulle skje.
De
romerske soldatene presset tornekronen ned på Jesu hode slik at
tornene boret seg inn i hodebunnen. Blodet strømmet ned over hans
hode og ansikt, for hodebunnen er et av de mest vaskulære
(blodkarholdige) områder på kroppen.
Jesu
plageånder, de romerske soldatene, falt på kne for ham og hyllet
ham og hånte ham og sa: ”Vær hilset, du jødenes konge!” Med
dette ville soldatene parodiere en kongelig hyllest slik det var
vanlig i den gresk/romerske verden på den tid. Hyllesten ”Vær
hilset” (gr. chairo) var en standard hyllest til den romerske
keiser. Det betyr ”vær glad” og er et ønske om at den som blir
hyllet skal være lykkelig og glad. Ordet som ble brukt tilsvarer
det gamle norske ordet ”Heil”, som betyr ”vær hilset,” eller
”vel møtt”. Og de spyttet på ham og tok septer-røret fra
ham og slo ham i hodet, slik at de store tornene boret seg dypere inn
i hodebunnen. Å spytte på en person var på den tiden betraktet som
en av de groveste fornærmelser.
Men
Pilatus prøvde fortsatt å få Jesus satt fri. Han gikk da atter ut
og sa til dem: “Se, jeg fører ham ut til dere, for at dere skal
vite at jeg ikke finner noen skyld hos ham.” Og han tok Jesus ut og
forsøkte å appellere til de religiøse lederes medfølelse. Jesus
kom da ut og bar tornekronen og purpurkappen. Og Pilatus sa til dem:
“Ecce homo!” - Se det mennesket!
Men
da yppersteprestene og tjenerne fikk se ham, ropte de: “Korsfest!
Korsfest!” De religiøse lederne hadde ingen medfølelse og viste
ingen nåde.
Fader!
timen er kommet; herliggjør din Sønn, forat din Sønn kan
herliggjøre dig, likesom du har gitt ham makt over alt kjød, forat
han skal gi evig liv til alle dem som du har gitt ham; og dette er
det evige liv at de kjenner dig, den eneste sanne Gud, og ham du
utsendte, Jesus Kristus. Jeg har herliggjort dig på jorden idet jeg
har fullbyrdet den gjerning som du har gitt mig å gjøre; og nu,
herliggjør du mig, Fader, hos dig selv med den herlighet jeg hadde
hos dig før verden var til! Joh 17:1-5
Vitnesbyrdet
om frelsesverket fortsetter onsdag, 12 oktober, med Domsavsigelsen
og Soningen.
Odd
S. Beverfjord