NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

onsdag 12. oktober 2016

Frelsesverket på Golgata - del 2 av 4

Andakt av Odd S. Beverfjord. 

Domsavsigelsen
Beskrivelsen av Jesu fysiske lidelser hentet og oversatt fra artikkelen A Physician Testifies About the Crucifixion av Dr. C. Truman Davis, visepresident i American Association of Ophthalmology, 14 april 1976. Utdragene fra Dr. Truman Davis’ artikkel er satt i kursiv.

Hvem trodde det budskap vi hørte, for hvem ble Herrens kraft åpenbart? Han skjøt opp som en kvist for Guds åsyn, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen herlig skikkelse,  vi gledet oss ikke ved synet av ham. Han var ringeaktet, forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med lidelse, en foraktet mann som ingen ville se på, vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Vi trodde han var blitt rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom. Jes 53:1-5

Etter at Jesus var blitt pisket og Pilatus hadde vist ham frem for mengden, med tornekronen og purpurkappen, i håp om å kunne milde deres hat og la Jesus gå fri, uten å lykkes, søkte Pilatus fremdeles å gi ham fri, men jødene ropte: “Gir du denne fri, da er du ikke keiserens venn; hver den som gjør seg selv til konge, setter seg opp imot keiseren.” Da nå Pilatus hørte disse ord, førte han Jesus ut og satte seg på dommersetet, på det sted som kalles stenlagt, på hebraisk Gabbata. Men mens han satt på dommersetet, sendte hans hustru bud til ham og lot si: Ha ikke noe med denne rettferdige å gjøre! For jeg har lidd mye i drømme idag for hans skyld.

Men det var beredelsesdagen i påsken, omkring den sjette time. Og han sier til jødene: “Se her deres konge!” De ropte da: “Bort, bort med ham! Korsfest ham!” Pilatus sier til dem: “Skal jeg korsfeste deres konge?” De religiøse lederne hyklet for representanten for den romerske okkupasjonsmakten og svarte: “Vi har ingen annen konge enn keiseren.” Og de trengte på med høye rop og krevde at han skulle korsfestes, og deres skrik fikk overtak. Da Pilatus så at han intet kunne utrette, men at det bare ble større oppstyr, tok han vann og vasket sine hender for folkets øyne og sa: “Jeg er uskyldig i denne rettferdiges blod, se dere dertil!” Og alt folket svarte og sa: “Hans blod komme over oss og over våre barn!”

Så felte da Pilatus den dom at det skulle skje som de religiøse lederne krevde, og overgav ham til å korsfestes. Han gav den fri som var kastet i fengsel for opprør og drap, han som de ba om, Bar-Abbas, men Jesus overgav han til deres vilje, for å korsfestes.

Navnet Bar-Abbas betyr ”fars sønn”. Det var således ingen tilfeldighet at Gud sørget for at Bar-Abbas skulle settes fri og Jesus ta hans plass. Bar-Abbas representerte oss, vi som har syndet mot Gud og mennesker, og Jesus tok vår plass for å sone straffen. Den allmektige og allvitende Gud lar intet skje tilfeldig.

Etter at de hadde hånet og spottet ham, tok de kappen av ham, og kledde ham i hans egne klær. Kappen hadde nå klebret seg fast til det koagulerte blodet fra hans sår etter piskingen, og fjerningen av kappen forårsaket en ytterst pinefull smerte, slik som når en fjerner en bandasje på en skjødesløs måte etter et kirurgisk inngrep eller operasjon. Sårene ble revet opp og begynte igjen å blø som om han skulle ha blitt pisket igjen.

Av hensyn til jødisk skikk, ga romerne tilbake til Jesus hans klær. Så tok de Jesus med seg, og førte ham bort for å korsfeste ham, og han bar sitt kors. Jesus måtte selv bære tverrbjelken (patibulum) langs veien som førte fra Praetorium til Golgotha (Golgata), det betyr Hodeskalle-stedet, hvor han skulle henrettes ved korsfestelse. Nå var Jesus så utmattet av torturen han var blitt utsatt for, at han sank sammen under vekten av den cirka 40 kilo tunge tverrbjelken. Romerne tvang da en tilskuer, Simon fra Cyrene til å bære hans kors.

Da de var kommet til Golgotha, tilbød de ham vin som var blandet med galle, en giftig plante som på hebraisk heter ro'sh. Muligens var dette en slags drikk som kunne brukes som bedøvelsesmiddel i riktige doser, men det er lite trolig at denne handlingen var en slags barmhjertighetshandling fra de romerske soldatenes side. Men da Jesus smakte på det som ble tilbudt ham, ville han ikke drikke. (Matt 27:34)

Soningen

Verdig er du … for du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud …”  Åp 5:9

De to kriminelle som skulle korsfestes sammen med Bar-Abbas ble ført til Golgata for å korsfestes samtidig med Jesus. Bar-Abbas var blitt satt fri og Jesus hadde tatt hans plass.

Ved korsfestelse ble den ene hælen lagt opp på den andre og spikret fast til korsets tre med en nagle som gikk gjennom begge hælene (1Mos. 3:15). Den korsfestede kunne støtte seg bare på den naglen. For ikke å lide døden ved kvelning, måtte han holde kroppen oppreist ved å støtte seg på spikeren som var slått gjennom begge hælene. Og han kunne bare holde seg oppreist på den måten så lenge smertene tillot det. Så måtte han senke  kroppen ned igjen og henge etter de spikrene som var slått gjennom hendene (i.e. håndleddene), for så igjen å reise opp kroppen på spikeren gjennom hælene, for å få puste. Det var en ubeskrivelig smertefull lidelse. Som regel inntrådte døden ved kvelning som følge av utmattelse.

Korsfestelsen ble utført ved at en romersk legionær satte først en stor, firkantet, uslipt jern-nagle i fordypningen på innsiden håndleddet. Deretter drev han naglen gjennom håndleddet og inn i treet på korsets tverrligger, patibulum. Mens de spikret Jesus fast var han i forbønn for sine bødler og han sa, ”Fader, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.” 

Bøddelen, den romerske legionæren, flyttet seg nå raskt til den andre siden og naglet den andre armen til patibulum, og passet omhyggelig på at den dømtes armer ikke ble strukket for mye, men slik at det tillot noe bøyning og bevegelse. Patibulum ble så løftet på plass til toppen av den loddrette delen av tortur- og henrettelsesinnretningen. Titulus – gjeldsbrevet (Kol 2:14) – ble satt på plass øverst på korset. Venstre fot ble nå presset bakover mot den høyre fot, og med begge føtter strukket med tærne ned og knærne lett bøyd, ble én nagle slått gjennom begge hælene. Den første nedskrevne messianske profetien (1Mos 3:15), som sier at slangen (djevelen) skal knuse hælen til kvinnens ætt, ble oppfylt. Offeret var nå korsfestet.

Da de hadde korsfestet ham, delte de klærne hans mellom seg ved loddkasting. Soldatene tok hans klær og delte dem i fire deler, en del til hver soldat. (Klærne til henrettede kriminelle ble gitt til soldatene på vakt som en ekstrainntekt, en slags "bonus".) De tok også kjortelen. Men kjortelen var vevd i ett stykke ovenfra og helt ned. De sa da til hverandre: La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den! – for at Skriften skulle bli oppfylt, som sier: De delte mine klær mellom seg, og kastet lodd om min kjortel (Sal 22:19). Soldatene gjorde da dette (Joh 19:23-24).

De to kriminelle ble korsfestet en på hver side av Jesus. Der hvor Bar-Abbas opprinnelig skulle bli korsfestet, der ble Jesus korsfestet.

Mens hans kropp sakte sank ned med mer vekt på naglene gjennom vristen skjøt en intens smerte opp gjennom armene og eksploderte i hjernen. Naglene i vristen presset på mellomnervene i håndleddet, og for å unngå den intense, smertefulle torturen skjøv han seg opp ved å plassere sin fulle tyngde på naglene som var slått gjennom føttene. Igjen kjente han den sviende smerten fra naglene som rev gjennom nervene i mellomfotbenet. På dette punkt, nær utmattet i armene, gikk bølger av krampe over musklene og knøt dem sammen i en dyp, nådeløs, skjelvende og sydende smerte. Med disse krampene kom den manglende evne til å skyve seg opp. Ved å henge slapt ned etter armene som var spikret fast, var brystmusklene paralysert og de interkostale musklene, de musklene som ligger mellom ribbena, var ute av stand til å fungere. Lungene kunne trekkes inn luft, men han kunne ikke puste ut. Jesus kjempet for å reise kroppen opp for å få bare et aldri så lite åndedrett og få litt luft inn i lungene. Til slutt, når karbondioksid hadde bygget seg opp i lungene, avtok blodsirkulasjonen og krampene i musklene. Krampeaktig og med den største anstrengelse klarte han å skyve seg opp og puste inn livgivende oksygen. Det hindret Jesus i å bli kvalt. Det var ikke uvanlig at innsekter ville sette seg på eller grave seg ned i de åpne sårene, eller i øynene, ørene og nesen på det døende og hjelpeløse offeret på korset.

Dette pågikk i cirka seks timer, fra kl. 09:00 om morgenen til like etter kl. 15:00 på ettermiddagen.

Da de spikret Jesus fast til patibulum (korsets tverrligger) ba han for sine bødler og sa til sin Fader at han måtte tilgi dem fordi de ikke visste hva de gjorde. I løpet av de seks timene under ubeskrivelig pine og lidelse på korset uttalte Jesus de fem korte setningene på korset etter at patibulum var blitt løftet på plass.

En av de kriminelle som hang der, spottet Jesus og sa: “Er ikke du Messias? Frels deg selv og oss.”  Men den andre kriminelle angret sine misgjerninger. Han irettesatte ham og sa: “Frykter du ikke engang for Gud, du som dog er under samme dom? Og vi med rette, for vi får igjen hva våre gjerninger har forskyldt, men denne har ikke gjort noe galt.” Og han sa: “Jesus! Kom meg i hu når du kommer i ditt rike!” Jesus sa til den angrende synder:  “Sannelig sier jeg deg: Idag skal du være med meg til Paradis!

Idet han ser sin mor, Maria og den disippel som han elsket, Johannes stå der ved korset, forferdet og slått av sorg, sier han til sin mor: ”Kvinne, se, din sønn.” Og deretter sier han til den unge Johannes: ”Se, din mor.” Fra den stund tok disippelen henne hjem til seg.

Da den sjette time kom, ble det et mørke over hele landet, og det varte til den niende time (Matt 27:45-56). Slik det står skrevet i profeten Amos’ bok:

”Det skal skje på den dag, sier Herren Gud ('Adonay Yahweh), at jeg vil la solen gå ned om middagen og gjøre det mørkt på jorden ved høylys dag.” Amos 8:9

Og ved den niende time (som ville tilsvare omtrent kl 15:00), ropte Jesus med høy røst: “Eloi, Eloi, lama sabachthani?” Disse ordene var fra salme 22 hvor der står skrevet: ”Min Gud, min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?”

Vår synd var lagt på Jesus (3Mos 16:5-10; Joh 1:29), og den Hellige Gud som ikke har samfunn med synd måtte vende seg bort fra Sønnen. For Gud er en fortærende ild (2Mos 19:18; 24:2,17; 5Mos 4:24; Jes 30:27,30; Heb 12:29). All synd og alt som inneholder synd som kommer i Herrens nærhet blir fortært (Jes 30:27). Derfor måtte Jesus død med synden, ikke sin egen synd, men vår synd som var lagt på hans legeme ( Jes 53:5; 1Pet 2:24). Han bar den bort (3Mos 16:21,22 / Joh 1:29) samtidig som den ble fortært (3Mos 16:24 / Heb 9:11-20). Derfor ropte Jesus, ”Min Gud, min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?” for at pofetien i Salmenes Bok 22 skulle oppfylles, for at de som etter dette kom til tro skulle forstå hva som skjedde. Jesus døde med menneskenes synder på sitt legeme (1Pet 2:24).

Etter timer med uendelig lidelse, sykluser med vridning, leddsmerter med krampe, intermitterende asfyksi (avbrutte kvelninger), sviende smerte fra vev på vår Gjenløsers opprevne rygg idet han beveger kroppen opp og ned med ryggen mot det rue, ubehandlede treet, kom enda en lidelse . . en forferdelig, knusende smerte dypt inne i brystkassen idet hjerteposen sakte ble fylt med serum (blodvæske) som begynner å presse hjertet sammen. Denne hendelsen er beskrevet i Salme 22, vers 14 (vers 15 i noen norske bibeloversettelser), hvor der står skrevet: ”Jeg er utøst som vann, og alle mine ben er gått ut av ledd. Mitt hjerte er som voks, smeltet innerst inne i meg."

Det var nå nær slutten. Tapet av kroppsvæske og blod hadde nådd et kritisk punkt. Det komprimerte hjertet arbeidet hardt for å pumpe tykt og tregtflytende blod gjennom årene ut til kroppen. De forpinte lungene prøvde desperat å gispe inn små munnfuller med luft. 

Mens det dehydratiserte, uttørkede vevet på kroppen sendte sin strøm av stimuli til hjernen, visste Jesus at det nå var nær fullendelse – og for at det som var skrevet skulle oppfylles, stønner Jesus og gisper idet han sier:Jeg tørster.” I den profetiske 22. salme leser vi: ”Min kraft er tørket opp som et potteskår, og min tunge henger fast til mine kjever. Du har ført meg inn i dødens støv.”

Det stod et kar der fylt med posca, en billig, syrlig vin som var romerske legionærers hverdagsdrikk. De fylte da en svamp med denne eddikvinen og satte den på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans (Joh 19:29). Slik står det skrevet i den profetiske 69. salme, der salmisten forutser det som skulle skje: ”Du har kjent hånsordene jeg får, min skam, og min vanære. Alle mine motstandere er for ditt åsyn. Hånsord har knust mitt hjerte, og jeg tynges av sorg. Jeg så etter noen som kunne ha medlidenhet, men det var ingen, og etter noen som kunne trøste, men jeg fant ingen. De gav meg galle [gift] å ete, og for min tørst gav de meg eddik å drikke.” (Sal 69:20-22)

Det hebraiske ordet som er oversatt til norsk med “galle” i Salme 69:22 er ro'sh eller rowsh. Det er navnet på en giftig plante som tilhører valmuefamilien. Det er sannsynlig at dette inneholdt et narkotisk bedøvelesmiddel utvunnet fra denne valmueplanten. Men ifølge Strong’s Dictionary er ro'sh, som i norske bibeloversettelser er oversatt til ”galle”, også hebraisk for giften fra en slange eller annen animalsk gift, slik det bl.a. i Salme 58:4 er oversatt til norsk med slangegift. I 5.Mos 32:32 er det samme hebraiske ordet brukt i overført betydning for å beskriver giftige druer.

Uten at soldatene visste hva de gjorde, så hadde Gud forutsett at vineddiken skulle settes på en isopstilk og tilbys Jesus. Jødene, og senere folkeslagene, skulle alle bli minnet om den første påsken og exodus, hebreernes utgang av Egypt og slaveriet, da Gud, ved sin tjener Moses instruerte folket å stryke blodet av påskelammet på den øverste dørbjelken og på dørstolpene med en isopkvast for at lammets blod skulle spare dem fra døden, da Gud slo alle førstefødte i Egypt for å føre sitt folk ut av slaveriet (2Mos 12:22).

”Dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse” (2Mos 24:8; Matt 26:28). Jesus er det sanne Påskelam og hans blod renser oss fra synd og frelser oss fra evig fortapelse.

Vitnesbyrdet om frelsesverket fortsetter søndag, 16 oktober, med Seieren på korset.

Odd S. Beverfjord