NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

søndag 4. juni 2017

Veien, Sannheten og Livet

Dere skal søke Meg og finne Meg,
når dere søker Meg av hele deres hjerte.
(Jeremia 29,13)
Av Kirkehøyden.

Jeg har fått gode tilbakemeldinger på andakter basert på mine personlige erfaringer som evangelisk kristen, og jeg skal fortsette med det. Kanskje kan jeg inspirere de som ikke lenger er ungdommer, siden jeg selv kom til tro etter 60. Dagen hadde en artikkel om en forsker fra en høyskole som viste til hvor lite sannsynlig frelsen var over en viss alder. Jeg kontaktet ham og fortale om Spikerens og min historie. Jeg kaller den det. For uten min venn og mentor ville jeg ikke vært hvor jeg er idag, selv etter at jeg anså meg selv som frelst. Forskeren ble skikkelig imponert.

Min erfaring bygger på en dyp søken jeg hadde fra tidlige tenår, med opplevelser som fortalte meg at det var “noe mer";  Jeg søkte i 3 ikke-kristne sekter, men forlot den siste i 1983. Selv om jeg hadde lært mye interessant og delt  mye flott fellesskap med andre søkende, visste likevel noe i meg at jeg ikke var på rett sted. Og grunnen ser jeg nå. Å bli gjenfødt i Kristus kan ikke sammenlignes med de mange klisjeene som sier at der er flere veier til Gud.

For dette er realiteten:

Joh 14,6-11 "Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg. Hadde dere kjent meg, da hadde dere også kjent min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»  Da sier Filip: «Herre, vis oss Faderen, og det er nok for oss.» Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen? Tror du ikke at jeg er i Faderen og Faderen i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv; det er Faderen som er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg når jeg sier at jeg er i Faderen og Faderen i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld."

Fra her må vi tro og vite at endog hva Jesus – den førstefødte - sier om seg selv. Det er også vår fødselsrett. Ja, jeg vet, det er helt enormt!!

I alle de tre andre sektene lå det implisitt at vi skulle bli bedre mennesker, “skjerpe og strekke oss.” Selv om den ene doktrinen (slik jeg ser det nå), bekrefter Jesu vei til en viss grad med å oppgi den vi ikke er og bli ett med Gud, men det var liten forståelse for dette blant sekten. Vi skulle anstrenge og strekke oss. Og dessverre sitter dette i store deler kristenheten også. En uke med bibeltimer fra Spikeren basert på Romerbrevet gav meg gjennombruddet.

Jeh hadde gjenforening med en kvinnelig venn i 2015, fra en annen sekt jeg forlot sent på 70-tallet. De drev fortsatt med å streve for å komme opp til merket, leve opp til “lovens” krav.

Til hennes ære: Hun erkjente at “noe” hadde skjedd med meg, og at jeg hadde tatt fra henne en rekke vrangforestillenger om kristen tro og Bibelen, som hun nå ønsket å studere. Hun vokste opp på Tøyen, med pinsevenner i etasjen over, og hun hadde vært med på et Åge Samuelsen møte. Hun kunne også fortelle om opplevelser som tenåring - men hun savnet liksom “noe mer.”

Tilbake til essensen: Vi skal faktisk dø, og enes i Kristus ved hans frelses verk på korset. Akkurat som den ene røveren som bad denne enkle freslesbønnen. Det var nok. Han trodde på Jesus og han som hadde sendt Ham:

Luk 23,42 Og han sa: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» 

Dette var mer enn n1ok for å bli ett med Jesus eget legeme. Det var alfa og omega. Røveren fikk bli med til paradis.

Når Jesus refser Filip, så ligger essensen mer i dette: Filip vet du ikke at du er i MEG - vi to er ETT nå, våkn opp til det.

Og her kommer det en skikkelig godbit:

1 Joh 4,8-9 "Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud  (Jesus), for Gud er kjærlighet. Og Guds kjærlighet ble åpenbart blant oss da han sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle ha liv ved ham."

Slik ble røveren og Filip innlemmet i Kjærligheten, for kan det sies klarere? Kjærligheten og Gud (Jesus) er to sider av samme sak! Som jeg har sagt før, men gjerne gjentar: “It's all about Love.”

Dog la oss ta lærdom av Filips villfarelse og Jesu refs. For hver dag når vi våkner har vi denne oppfordring: Vite hvem vi ER, og ikke er. Vi er ikke foten eller stortåa. Vi er heller ikke kroppen. Vi er heller ikke personligheten, som er å sammenligne med akkumulert hukommelse, indoktrinering, propaganda og imitasjon fra vi var barn. Det er bare spam på harddisken, selv om det finnes nyttige programmer og app'er der (om vi har fått god oppdragelse) som tjener oss vell. Så hvem er vi?

Og her kommer vi til essensen. Vi er KJÆRLIGHETEN, med basis i den død og fødsel som Jesus underviste Nikodemus om i Johannes kapittel 3. Les gjerne første del.

Ja, vi har kropp, og vi har personlighet, som Filip. Men vi har noe mer:

Vi sier Fader Vår. Vi påkaller vår kjære Gud, som alltid er der for oss, i Kjærlighet. Ja, igjen kommer Hans sanne kjærlighet til syne i våre hjerter. Våre begere fylles. Sal 23,5 sier det slik: "Du dekker bord for meg like for øynene på mine fiender. Du salver mitt hode med olje, mitt beger (hjerte) flyter over." Be bønnen minst hver morgen og hver kveld. Mediter over hver linje og store ting vil skje. Med stor frimodighet sier vi: "Jeg er i Kjærligheten", og så glemmer vi alt det andre som vi ikke er!

Hva gjør vi så? Vi holder fokus på denne vår ene sanne identitet: I KRISTUS.

Kroppen er sulten, tørst og den må på toalettet - “no problem”. Men det gjør oss ikke til kropp igjen. Personlighet blir irritert når vi tenker på verden og all galskapen der ute, men vi behøver ikke leve ut personligheten eller verden (som er to sider av samme sak) av den grunn.

Nennsomt vender vi oppmerksomheten tilbake på Gud / Jesus / Kjærligheten. Og i denne lille anstrengelsen, vokser vi uavbrutt i Kristus, i Ånden. Vår egen Filip avtar. Som det står i Joh 3,30 "Han skal vokse, jeg skal avta."

Dette har også Paulus skrevet meget innsiktsfullt om i sine brever til menighetene, men jeg skal gjenta en tekst som jeg fant i en annen andakt, med mine kommentar på norsk i parentes: 

"Ever time that we consciously resist evil (ikke tror vi er kropp og personlighet), fear (tegnet på at vi har mistet fokus på Ham vi i sannhet  hvem vi ER) and choose good (gjeninntar vår ene sanne Identitet), we are offering, pleasing and worshipping to our Father and dear God." (da vokser vi I Kristus, den vi er i all Evighet).

Og her skal du få Kjærlighetens huskeliste, med 15 punkter, som forteller oss om vi er I KRISTUS eller ikke. Ja, vær frimodig!

1Kor 13. 4-7:
1) Kjærligheten er tålmodig, 2) kjærligheten er velvillig, 3) den misunner ikke, 4) den skryter ikke, 5) er ikke hovmodig. 6) Den gjør ikke noe usømmelig, 7) den søker ikke sitt eget, 8) blir ikke oppbrakt og 9) gjemmer ikke på det onde. 10) Den gleder seg ikke over urett, 11) men har sin glede i sannheten. 12) Kjærligheten utholder alt, 13) tror alt, 14) håper alt, 15) tåler alt.

Og den som ikke har tatt imot Jesus, gjør som røveren i den ultimate håpløshet. Si denne enkle bønnen i ydmykhet:

“Himmelske Far! Jeg tror du sendte din sønn Jesus for å dø for mine synder på korset og gi meg evig liv. Jeg tar imot Jesus i denne stund som min Herre og Frelser, i all Evighet. Amen!”

La meg mot slutten komme med en anekdote som jeg hørte for en del år siden, da alt dette var nytt for meg. Det handler om en fyr, som for husfredens skyld satt sammen med kona,og så på Visjon Norge hver kveld. Hva gjør man vel ikke for husfreden?

Og Jan Hanvold inviterte som vanlig ufrelste til å be en enkel frelses bønn som ovenfor. Kanskje mannen ville glede kona litt ekstra den kvelden, så i ren trass sa han: - "OK Hanvold, jeg skal be frelses bønnen din". Så gjort, gikk han ut på kjøkkenet  for å fylle opp med kaffe.Og på veien inn i stuen igjen, fikk han en "Hans Nielsen Hauge i åkeren" opplevelse. Han ble gjenfødt, og opplevelsen og Kjærligheten er umiskjennelig.

Og i den Kjærligheten vokser vi, som beskrevet overfor. Dog intet overgår å lese Guds Ord. Det gir den største sikkerhet for vekst og vern mot det onde. Dette var essensen  i Spikerens veiledning til meg. Glem menneske, adamkunnskap, kroppen og personligheten. Les skriftene.

Og la meg slutte med Jesu eget møte med den onde, djevelen. Han som alltid skal distrahere oss tilbake i kropp og personlighet.

Matt 4,1-11 "Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å fristes av djevelen. Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten. Da kom fristeren til ham og sa: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» Jesus svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.»  Deretter tok djevelen ham med til den hellige by og stilte ham på det ytterste hjørne av tempelmuren og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra! For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg; de skal bære deg på hendene, så du ikke støter foten mot noen stein.»  Men Jesus svarte: «Det står også skrevet: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.»  Så tok djevelen ham opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: «Alt dette vil jeg gi deg, dersom du faller ned og tilber meg.» Da sa Jesus til ham: «Bort fra meg, Satan! For det er skrevet:  Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene.»  Da forlot djevelen ham, og engler kom og tjente ham."

Det er ingen forskjell på Jesu møte med djevelen i ørken og vår egen streben etter å avvise den samme djevelen i livets lange ørkenvandring. Jesus avviste djevelen ved å vise til Ordet og hedre sin far i Himmelen. Det samme skal vi også gjøre!

Slik vender vi tilbake til Faderhuset hver gang vi mister fokus. Da vil veien hjem bli både enklere og kortere. For vi ernærer oss nå på Skriften - Guds Ord - ikke grisemat (menneske / adamkunnskap), som den yngste sønnen gjorde da han omsider vendte hjem - ydmyk og slukøret.

Les gjerne om hvilken mottagelse han fikk av sin Far i Lukas 15.11-32. Denne teksten husket jeg helt fra folkeskolen på 50 tallet, i det dypeste mørke og håpløshet som 63 åring. “Ennå er det håp,” som de sier på Evangeliesenteret.

Kirkehøyden