Hjelper det med KrF på tinget?

Av Dan Odfjell. 
 
Jeg kan forstå en viss regjerings lojalitet, men ikke til partiets egen fortapelse. Slik som den norske «kjærligheten» til FN. Den er hevet over enhver smålig debatt om norsk råderett: «Vi følger FN i tykt og tynt». Det skrev dr Michal Rachel Suissa fra SMA 23/4/21 ironisk om under overskriften «All avmakt i denne sal». Nemlig, at med tilslutning fra statsminister Erna Solberg, utenriksminister Ine Eriksen Søreide og FN-ambassadør Mona Juul er de «iranske ayatollaene» nå valgt med som «overvåkere» av verdens kvinners kamp for likestilling og medbestemmelse. Tre norske «venninner» «på lag» overser derved helt Irans vedvarende diskriminering, rettet mot kvinner og jenter. Jeg har besøkt Iran og vet litt om realitetene på bakken og forstår ingenting av slik og annen FN islam-preget votering.
 
Problemet for oss i Norge er at det ikke lenger er noen som bryr seg om norsk utenrikspolitikk og de konsekvensene den har for dem som er ofre for den. «Alt dreier seg om å mele de privat-økonomiske karrierekakene til en liten gruppe elitemennesker». Dette, ifølge dr. Suissa, som tegner et billede av nær håpløshet. Hvor KrFs stemme ikke høres, mitt poeng. Med en Knut Arild Hareide-besettelse av en ministerpost uavhengig av om den er rød eller blå, det viser falskheten og er skremmende egoistisk. Samt skuffende at Kjell Ingolf Ropstad tillot dette. Han snakker om abortloven, friskoleforliket og trossamfunnenes frihet, vel og bra alt det. Men ikke om innvandring eller u-hjelp-galskapen som den ivrige bistandsministeren Dag Inge Ulstein skryter av. Det taper KrF stemmer på, alle vet at bistandsindustrien representerer enorm korrupsjon.
 
Erna er en politisk ringrev med «ropert-stativet» til rådighet, og hun kaster så gjerne alle som kommer i hennes vei under bussen. Sågar nylig sin egen Høyre ordfører i Molde som på vegne av utkant Norge påpekte Covid19 nedstengningene heller enn logisk å isolere smitte spredning  fra innvandrer-miljøene nær Oslo, samt deres utlands innreise trafikk. Og ikke for ingenting ga hun bistandsministeriet til KrF for ikke selv å måtte «forsvare det uforsvarlige» en jobbpost som KrF, i sin iver etter minister-poster, aksepterte. Men Hareide, som tidligere partileder, hadde ledet vei med sitt insisterende krav om minst 1% av nasjonal produktet, for tiden ca 40 milliarder årlig. Det har partiet hatt, og nå fått, den tvilsomme «æren» for, men vil tape mange konservative stemmer. Og igjen, KrF kan takke Hareide,  samt for å ha videre gitt Ropstad, sin etterfølger, en særs dårlig kort-stokk etter den av Hareide selvskapte «veivalg-konflikt». 
 
Nå lekker KrF stemmer til Sp og andre, mest kanskje til PDK som konkurrer spesielt om de konservative stemmene i håp om å gjøre seg selv til arvtager av kristen-hegemoniet. Jeg selv stemte PDK forrige valg, et nasjonalt og forsvars-opptatt parti som er langt tydeligere i sitt sprog enn det konforme KrF. Begge partier har nylig holdt landsmøte, og begge legger an en optimistisk holdning. Der er uten tvil nok mennesker i dette landet til at begge kan komme over sperregrensen. Og da snakker jeg ikke om kirkegjengere, men sikkert minst en halv million nordmenn som klart tilhører den kristne moral og tradisjon. Der er nok slike til tre eller fire slike partier over sperregrensen. Med Sverige, den islamske trusselen - og fordi stemmegivningen er hemmelig - er slaget om Norge ikke tapt. Alle mann av huse til godt valg. Men stol ikke på noen av de nåværende uten unntak skyld-belagte stortingspartiene. 

Dan Odfjell, Samfunnsdebattant
 

Kommentarer