"Grunnlovens jødeparagraf ble strengt håndhevet etter 1814, så lenge det ikke fantes økonomiske motiver for å la være. I 1822 ble grunnloven brutt for å redde Norge fra konkurs."
I det dansk-norske riket ble en jøde som konverterte til kristendommen ikke lenger ansett som jøde, og kunne søke om fulle borgerrettigheter. Også ellers i Europa var det å konvertere til den kristne tro tilstrekkelig for ikke å bli ansett som jøde.
Jøden Isaac Hambro kom fra København til Bergen i 1807, med ønske om å slå seg ned som handelsmann. Men handelsborgerskapet i byen reagerte med avsky og jøden ble sendt tilbake til København. Han skulle senere bli ønsket velkommen under presserende omstendigheter.
Den norske grunnloven ble vedtatt den 17. mai 1814. Loven inneholdt en paragraf som i ettertid er omtalt som jødeparagrafen: “Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget”.
I presten Nicolai Wergelands utkast til den norske grunnloven heter det: “Ingen Person af den jødiske Troesbekjendelse maa komme inden for Norges Grændser, langt mindre boesætte sig der.”
Lauritz Weidemanns utkast sier det samme, men enda tydligere: “Den jødiske Nations Historie godtgjør, at dette Folk stedse har været oprørsk og bedragersk, og deres Religionslære, Haapet om igjen at oppstaae som egen Nation, har, saa ofte de have erhvervet nogen besynderlig Formue, forledet dem til Intriguer og til at danne Stat i Stat. Landets Sikkerhed fordrer altsaa ihenseende til dem en absolutt Undtagelse.”
Thorstein Eliasson begrunnet i sitt utkast forbudet med jødenes natur: “… ikke for deres Troes skyld, men formedelst deres Smaahets Aand, som er en Følge av deres 1700 aarige Undertrykkelse og Mishandling.”
Denne todelte begrunnelsen – jødenes religion og jødenes karakter – var gjentagende i debattene om jødeforbudet. Begrunnelsen speiler jødedommens doble karakter av religion og folk, skriver Ola Mestad, Dag Michlsen og Ulrik Sverdrup-Thygson i en vitenskapelig publikasjon på nettsiden idunn.no.
Valentin Sibbern, som var en av de 15 Eidsvollmennene innkalt for å utforme den norske grunnloven, skrev i sin dagbok: “… som Wergeland tilførte, en sand Jøde aldrig kunde være en god Borger, og man desuden ikke begik nogen Uretfærdrighed mod dem, men blot fulgte et gammelt Princip og lod dem blive udenfor der, hvor de aldrig havde været inde.”
Debatten om jødeforbudet ble avsluttet ved at bonden Theis Lundegaard reiste seg og ropte “Staae op Alle, som ingen Jøder vil have i Landet”. Forsamlingen skal ha reist seg som ved et elektrisk støt.
Jødeparagrafen ble ikke bare plassert i grunnloven, men ble en del av den norske grunnlovens grunnsetninger – som en veloverveid beslutning av landets intelektuelle elite, ikke fremtvunget av verken handelsstanden eller bøndene.
Det tok ikke lang tid før den norske grunnlovens beryktede jøde-paragraf kom i bruk, skriver Åsmund Borgen Gjerde, forskningsfomidler ved Universitetet i Bergen, på nettsiden forskning.no.
I november 1814 kom de jødiske brødrene Aron og J.M. Goldschmidt fra Danmark til østlandet. Målet for reisen var Christiania, men “da fungerende statsråd Jonas Collett i Politidepartementet fikk høre om de to jødene, var responsen resolutt: Ingen jøde skulle slippe inn i riket.”
“Paragrafen skulle håndheves resolutt og uten nåde”, ifølge førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Bergen, Frode Ulvund.
Vinteren 1814-15 ankom fire unge jødiske handelsmenn Bergen. Tre av dem ble fordrevet og den siste utvist, ifølge Ulvund, som har skrevet boken Fridomens grenser, 1814 — 1851: Handhevinga av ’jødeparagrafen’ i Norge. Våren 1815 ble den jødiske familien Gillin utvist fra landet.
Flere jøder som tidvis bodde i Beregn før 1814 ble også utvist. Etter den første vinteren er det imidlertid ingen kjente tilfeller før jøden Jonas led skipbrudd utenfor Bergen på vei til England rundt nyttår 1817–18.
Etter ordre fra statsråd Collett sendte politimester Friele jøden Jonas over land til Oslo og Sverige, og videre derfra til England, i stedet for å vente på at skipet Jonas var passasjer på var reparert. Jonas-saken som senere skulle senere bli inspirasjonen til et dikt av Henrik Wergeland.
Kort historisk tilbakeblikk: Dansketiden
Etter at svartedauden kom til Norge i 1349 sank befolkningstallet kraftig. Etter pesten fantes det ikke lenger en styredyktig elite i landet. I 1380 gikk Norge inn i union med Danmark.
I 1397 dannet Danmark, Sverige og Norge Kalmarunionen. Danmark ble tidlig den dominerende part. Sverige stod i perioder etter 1434 utenfor unionen og brøt formelt med unionen i 1521. I 1536 ble det norske riksstyret opphevet og all suverenitet overført til Danmark – Norge ble et lydrike under Danmark.
I 1660 innførte Fredrik den tredje enevelde i Danmark-Norge. Etter dette lå all makt over Danmark-Norge hos den dansk-norske kongen i København.
På 1500-tallet var det ikke mer enn 150.000 innbyggere i landet, men i 1814 hadde befolkningen steget til omkring 900.000. Økonomien hadde i denne perioden fått en kraftig oppsving, men skattereglene førte til at dette først og fremst gavnet borgerskapet i København.
I 1814 ble Norge selvstendig fra Danmark. Kong Fredrik den sjette måtte avstå Norge til Sverige etter nederlaget i Napoleonskrigene. Sverige var på forhånd lovet Norge som en påskjønnelse dersom de ville delta i krigen mot Napoleon. Avtalen var en del av Kieltraktaten, en fredsavtale mellom Danmark og Sverige undertegnet i januar 1814.
Unionen mellom Sverige og Norge var en forening av de to separate og selvstendige kongerikene Sverige og Norge, under en felles svensk konge. Det er misvisende å omtale unionen som “Sverige-Norge”.
I Norge var det stor misnøye med kravet om at landet skulle bli gitt til Sverige. Det ble organisert valg til en grunnlovgivende riksforsamling på Eidsvoll og 17. mai 1814 ble den norske grunnloven vedtatt. Norge ønsket og søkte løsrivelse fra Sverige.
Den svensk-norske krigen sommeren 1814 ble kortvarig. Etter forhandlinger ble Mossekonvesjonen inngått 14. august. På papiret endte krigen med at Norge gikk inn i en parsonalunion med Sverige, som innebar at Norge ble et eget rike med en egen konstitusjon og nasjonalforsamling. Men Norge måtte godta den svenske kongen som konge også over Norge. 4. november ble den reviderte norske grunnloven vedtatt.
Norge i økonomisk krise
Kort tid etter at Norge var løsrevet fra Danmark førte sviktende inntekter og store utgifter til betydelige finansielle utfordringer.
“Selv om jødeparagrafen til å begynne med ble svært prinsipielt og konsekvent håndhevet, tok det ikke lang tid før en mer pragmatisk holdning ble utvist. Og når så skjedde, var det først og fremst økonomiske motiver som lå til grunn. Dette kom spesielt tydelig til syne i 1822”, skriver Åsmund Borgen Gjerde med henvisning til Frode Ulvunds forskning.
I 1822 var Norges økonomiske problemer så betydelige at staten i praksis var bankerott. Kong Karl Johan truet med å legge Norge under svensk forfatning – Norges selvstendighet og nordmenns frihet var truet og stod i fare.
Norge hadde allerede tatt opp flere større svært ugunstige lån og finanshusene var ikke villige til å ta den risikoen det innebar å låne oss mer penger. Behovet for lån var nå helt akutt. Nærmest som et mirakel var danske Hambro & Søn, ledet av jøden Joseph Hambro – bror til nevnte Isaac Hambro som hadde konvertert til kristendommen for å få bli i Bergen – åpne for å låne Norge penger.
Tidligere var Joseph Hambro nektet innreise til Norge med henvisningen til grunnlovsparagrafen som nektet jøder adgang til det norske riket. Men nå fikk altså pipa en annen lyd.
Ulvund har dokumentert at Hambro var i Norge ved flere anledninger, sammen med den svenske jøden Vilhelm Benedicks fra finanshuset Michaelson & Benedicks, skriver Åsmund Borgen Gjerde.
Det ble først ført forhandlinger i Halden, og senere samme året ble de to jødene ønsket velkommen til det norske Stortinget i Christiania. Norge fikk låne penger og var ved det reddet fra det fryktede katastrofale scenariet.
Jonas Collet, som var finansminister i 1922, hadde tidligere strengt håndhevet “jødeparagrafen”. Det var han som var pådriver for at de nevnte jødiske brødrene Goldschmidt ble utvist fra Norge i november 1814.
Åtte år senere valgte han altså – sammen med stortinget, regjeringen og kongen – å ignorere den samme paragrafen av økonomiske hensyn, i frykt for at Norge skulle gå konkurs og legges under svensk forfatning. Joseph Hambro ga også lån til den norske staten flere ganger senere, senest i 1848.
To jøder reddet Norge
Ulvund er helt tydelig: I 1822 var den norske staten helt avhengig av å få lån hos jødene Joseph Hambro og Vilhelm Benedicks. Og derfor overså de paragrafen som nektet jøder å sette sine føtter på norsk jord.
“Staten og selvstendigheten ble berget av jødisk kapital, og prosessen skjedde i strid med grunnloven. Statsmakta valgte bevisst å ignorere den jødiske religionen til Hambro og Benedicks i håp om at ingen andre slo alarm”, ifølge historikeren.
Etter dette ble ikke jødeparagrafen håndhevet på den samme måten. Ulvund mener denne endringen trolig ikke hadde forekommet om det ikke var for at to jøder reddet Norge i en økonomisk krise som truet vår selvstendighet og frihet.
Det siste kjente tilfellet av straffereaksjon mot jøder som oppholdt seg i Norge fant sted i 1844. To jøder ble oppdaget og arrestert i Christiania. Emanuel Philipsen ble dømt til å betale en bot på 800 spesidaler for å ha oppholdt seg i landet. Da han ikke kunne betale sonet han 30 dager i fengsel på vann og brød.
To jøder reddet Norge og endret vår historie. Jødeparagrafen ble ikke opphevet før i 1851, etter at Henrik Wergeland hadde arbeidet utrettelig for å få opphevet den inntil sin tidlige død. Hans far, Nocolai, var prest og en av Eidsvollmennene som ivret for paragrafen som kunne ha kostet oss alt. Under Quisling-regjeringen ble jødeparagrafen gjeninnført i perioden 1942–1945.
Kilder:
Kommentarer
Legg inn en kommentar