Får uten hyrde

Av Emanuel Minos

«Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde.» Mat 9,36

Ikke mange forkynnere ville ha sett på folkemengden som Jesus. Det krever et hjerte fylt av medmenneskelighet og åpenbarelse. Evangelisten Matteus viste ofte sammenhengen mellom Det gamle og Det nye testamente. Her forteller han om Jesus i forbindelse med noen ord fra profeten Esekiel: «Slik ble de spredt fordi de ikke hadde noen hyrde» (34,5). Uttrykksmåten beskriver en ynkelig tilstand på grunn av en skjebnesvanger behandling.

For Jesus var de ytre forhold alltid et utslag av en indre tilstand. I sannhet og kjærlighet avdekket han selve kjernen hos det enkelte menneske. Han så ikke mengden som en sammenstimling av folk, men som ensomme sjeler, forkomne og sårede. For ham var det samme sak med en frelsende hånd til en skjøge, eller et refsende budskap til en skriftlærd, eller en stadfestelse av sin guddommelighet til Pilatus, som skulle frata ham livet, eller et forløsende ord til en angrende røver, som hang ved hans side.

Han så ikke mennesket i lyset av jordiske omstendigheter, men i lyset av en ufravendelig evighet. Han skar tvers igjennom og fant fram til det skjulte i hjertet. I en slik sammenheng så han på folkemengden som får uten hyrde.

Brødre og søstre, hvordan ser vi på våre omgivelser? Ofte kan livet sammenlignes med et stenk av en bølge mot klippene. Hvem husker oss når vår tid er over? Slik er det vel også med samfunnet som omgir oss i tiden og øyeblikket. Her møter vi Babel med sitt halvferdige tårn, bygget med slam og teglsten, som leder til forvirring og menneskehat. Men her møter vi også pinsefestens dag med Den Hellige Ånd, som forener de mange tungemål til frelse og fellesskap. Hemmeligheten ligger i Jesu ord om hyrden: «Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere... Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene» (Joh 10,8.11).

Kommentarer