«Så førte han dem utenfor og sa: Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst? De svarte: Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst.» Ap.gj. 16, 30-31.
Etter et misjonsmøte for ungdom, hvor en ung, kristen gasser hadde avlagt et brennende vitnesbyrd om sin Frelser, kom en norsk lærerstudent fram og stilte meg følgende spørsmål:
- Kan De, så enkelt som mulig, si meg hva det er å tro på Jesus? Jeg vil gjerne bli en kristen, men vet ikke hva som skal til for å bli det.
Vi fikk en meget god og åpen samtale, men spørsmålet viser at selv i et gammelt kristent land og hos mennesker som en skulle tro hadde de nødvendige forutsetninger for å kunne svare selv, er det to tusen år gamle spørsmålet fra fangevokteren i Filippi stadig aktuelt: «Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?»
Når de i «gamle dager» - la oss si for to-tre generasjoner siden - talte om troen, la de stor vekt på å forklare folk at det var to slags tro, den «døde» og den «levende» (dvs. frelsende) tro. Det var viktig å få gjort klart både likheten og forskjellen mellom disse to former for tro. Det spørs om ikke tiden er inne da en slik grenseoppgang på ny er nødvendig.
Først: Hva er likheten?
1. Begge har kristen kunnskap. Det er jo barnelærdommens store velsignelse i vårt folk. Vel er kristendoms-uvitenheten forferdende stor, ikke minst blant mange unge. På den annen side er det fremdeles mange - muligens fler enn vi vanligvis regner med - som har sin barnelærdom i behold. Det skal vi takke Gud for - og sende en vennlig tanke ikke minst til de mange pliktoppfyllende lærere som i time etter time gav sine elever en kunnskap som satt for livet. Ingen kommer til troen og blir frelst uten kunnskap, det gjorde heller ikke fangevokteren i Filippi: «- de forkynte Herrens ord for ham og alle i hans familie» (v. 32).
2. Begge godtar denne kunnskapen, regner den for å være sann. Ingen føres til noen tro på Jesus om man avviser det hele som fromme eventyr.
Men her stopper likheten. Den døde tro nøyes med dette - og hevder ikke sjelden at dette er nok.
Her er det forvirringen oppstår. For var dette kristen tro - i bibelsk mening - var det egentlig en forholdsvis enkel sak. Da kunne man lese Bibelen som en annen historiebok, lære dens innhold - i det minste det viktigste! - og akseptere innholdet som noe som har hendt, og så - ja, så er jeg en kristen. Så tror jeg...
Så enkelt er det ikke. Jeg kan lese buddhistiske skrifter, akseptere visse læresetninger og historiske fakta omkring buddhismen. Men det ligger et osean mellom dette og å bli buddhist og følge Buddha!
Det er det samme «osean» som skiller den døde og den levende tro. Når Jesus kalte mennesker, holdt han ingen innviklet teologisk forelesning. Som regel sa han bare to enkle ord: Følg meg! Og de som fulgte ham, de overgav seg til ham, med synder og med evner, med fortid og nåtid og framtid! Paulus sier det slik: «For hans skyld har jeg tapt alt (dvs. av det han før satte sin lit til), og jeg ser det som skrap for at jeg kan vinne Kristus og være i ham» (Fili. 3, 8-9).
Slik taler den levende tro.
Hvordan er vår tro?
Kommentarer
Legg inn en kommentar