Det vesentligste

Av Johannes Aardal

«Ble ikke de ti renset? Hvor er da de ni?» Luk. 17,17.

Jesus ble skuffet over de ni som «glemte» å si takk. Ikke for sin egen skyld, men for deres. Når han ikke hørte mer fra dem, skjønte han at de var gått glipp av det vesentligste ved den store opplevelsen de nettopp hadde erfart. De var blitt helbredet fra sin spedalskhet — den frykteligste av alle sykdommer. De kunne på nytt innta sin plass i samfunnet og leve et normalt liv. Kunne der være noe større? Ja, nettopp! Det største var det den ene, samaritanen, hadde grepet. Han ble overveldet av Guds store godhet, og det måtte han få juble ut. Betegnende står det at han priste Gud med høy røst.

Undres om ikke vi også hører med til den store flokken som går glipp av det vesentligste? Vi tar imot så mange velsignelser, men vi opplever ikke Guds store godhet som står bak.

Vi våkner om morgenen friske og fornøyet. Ser vi noe stort i det, eller er det en selvfølge vi ikke gir det ringeste akt på? Vi setter oss til bordet og har rikelig både mat og matlyst. Folder vi hendene til en takkebønn, eller er slike tanker langt borte fra oss? Vi har et arbeid som venter oss, og kan gle oss over alle de goder som følger et fast arbeid vi er duelige til. Og gjennom dagen, uken og måneden bevares vi for ulykker og tragedier og blir delaktig i så meget som skulle gjøre oss glad. Et oppmuntrende smil og et venneord. Et hyggelig brev og meget, meget annet vi kunne nevne — utløser det dype følelser av takknemlighet hos oss, ikke bare mot mennesker, men først og fremst mot Gud? Eller er vår tankegang nærmest denne: Det skulle bare mangle!

Hva kommer det av at der er så mange fattige mennesker som kjenner seg rike og glade, mens omvendt, de som er rike ofte føler seg både fattige og gledesløse? Det kommer av at det vesentlige er ikke det du eier, men at du vet deg velsignet gjennom det du har fått.

«Count your blessings» lyder en engelsk sang. Tell dine velsignelser. Det er et godt råd. Tar du først fatt, blir det snart en lengere liste enn du kunne ane. Du lærer å takke. Og takken blir til jubel.

Kommentarer