Hvordan marxismen tjener eliten – av Hanne Nabintu Herland

Vi slår et slag for Hanne Nabintu Herlands nye bok: "
Hvordan marxismen tjener eliten".

Spikeren


I Vesten eier de ultrarike nesten alt. Private investeringsselskaper som Blackrock, Vanguard, Capital World, Berkshire Hathaway og State Street representerer kapitaleiere som dominerer medieselskaper, Big Tech, Big Pharma, militærkomplekset, eiendom og næringsmiddelindustrien.

Uansett hvilken bransje du ser på, finner du enkelt de samme toppaksjonærene og beslutningstakerne blant de ledende institusjonelle investorene.

De finansierer også politikere og utøver sterk innflytelse over statlige institusjoner. Disse mastodontselskapene dominerer vår livsstil fullstendig.

I min nylig utgitte bok, The Billionaire World. Hvordan marxismen tjener eliten, undersøker jeg hvordan disse investeringsselskapene har blitt så mektige at de kontrollerer det meste av verdenskapitalen, skriver historiker av komparative religioner, bestselgende forfatter og grunnlegger av The Herland Report, Hanne Nabintu Herland. Først publisert som en WND-kommentar.

Med statlig støtte fra de politiske elitene engasjerer den nye milliardærklassen seg fritt i overføring av rikdom fra de lavere klassene til seg selv.

Den demokratiske presidentkandidaten, Robert F. Kennedy Jr., påpekte nylig at: «Arbeiderklassen blir nå systematisk fratatt sin rikdom av bedriftseliten. Kongressen fungerer som kontraktstjenere for de store selskapene. Kulturkrigen er en orkestrert strid som får svarte og hvite til å kjempe mot hverandre. Det er en distraksjon fra de virkelige skyldige i dette som er de tre store: BlackRock, Vanguard og State Street, disse enorme selskapene som nå eier 88 % av S&P 500-firmaene. De prøver nå å kjøpe hver eneste familiebolig i Amerika. Hvis vi holder oss på den nåværende banen, vil de eie 60 % av eneboligene innen 2030.»

Det klassiske vestlige idealet om pressefrihet og kritisk tenkning som søker å avdekke maktmisbruk er ikke lenger mye på dagsorden.

Den forblir aktiv bare som et politisk slagord i offentlige taler, tømt for reell mening. Så tidlig som i 2012 har bare seks selskaper kontrollert mer enn 90 % av de amerikanske mediene, etter å ha konsolidert seg fra femti selskaper tilbake i 1983. De siste årenes tiltagende politiske sensur har avslørt hvor enkelt det er å lede avis- og sosiale medier-innhold til å produsere ønsket samtykke.

Ironisk nok er journalistens rolle å bli talerøret til den nye milliardærklassen, uavhengig av om man bekjenner seg til å være såkalt venstreorientert. Siden avisen er avhengig av annonseinntekter, er det få som reflekterer over at de monopolistiske eierne av mediene også eier de fleste av de store konsernproduktene som avisen annonserer for.

Kommentarer