Jakten på mening hinsides materialismen

I Vesten søker mange nå etter meningen med livet, men klarer ikke å nå den indre oppvåkningen og freden generasjonene før oss snakket om.

Vi lever i en kultur der depresjon, ensomhet, rus og hedonisme dominerer. Det er liten eller ingen ærbødighet for verdiene som en gang gjorde Vesten til en sterk sivilisasjon.

Den åndelige kunnskapen som en gang var innebygd i kulturen er ikke lenger der, ettersom mange søker etter meningen med livet kun i materiell vinning, penger og rikdom.

I følge den avkristnede ateistiske ideologien som nå gjennomsyrer de vestlige elitestrukturene, er mennesket en fysisk kropp alene, det er ingen hensyn til dets sjel eller ånd.

Så la oss for argumentets skyld ta en titt på den dypt forankrede essensen av tradisjonell religion , selve kjernen i det de nåværende politiske elitene ser ut til å hate så mye og gjøre alt de kan for å hindre de yngre generasjonene til å lære av , skriver historiker Hanne Herland i sin ukentlige spalte på World Net Daily.

Ettersom vi nylig feiret jul, er nettopp dette budskapet: Guds kjærlighet til menneskeheten og hans forsøk på å hjelpe oss.

Religionens dypt forankrede essens hviler på det faktum at mennesket er skapt av og dypt avhengig av Guds velvilje for å eksistere.

Det er Gud, utenfor tid og rom og utenfor menneskets snevre ramme for å forstå universet, som har skapt mennesket og ser på det som sin sønn eller datter.

Budskapet er at mennesket skal vurdere dette nøye og velge den rette veien, undersøke måten det lever på for å sikre at det kan få et fruktbart liv på jorden, så vel som i etterlivet.

Tanken er at Gud kjenner mennesket langt bedre enn mennesket kjenner seg selv. Gud har historiens bredere perspektiv. Hans råd tilbyr å lede mennesket gjennom livets kompliserte landskap, og gi mennesket kunnskap om den best mulige måten å tåle prøvelser, trengsler og lidelser.

Hvis mennesket er vis, lytter det til Skaperen, hvis budskap blir presentert for ham gjennom hans samvittighet og hans indre liv, åndelige prester og lærere (hvis de er sannferdige og ikke hyklere), så vel som kroppen av religiøse tekster som har motstått tidens tann.

Moderne vitenskap, som et ateistisk prosjekt som forsøker å levere bevis som benekter Guds eksistens, er en disiplin som bare er rundt 200 år gammel.

Mennesket burde være mer ydmykt enn det, lærevillig, strekke bevisstheten utover de moderne mangler og strekke seg etter Guds evige visdom. Dette er kjernen i jødisk så vel som kristen filosofi.

Den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau sa berømt at moral er å følge naturens stemme i oss. Denne stemmen overdøves ofte av lidenskaper eller stolthet.

Veien til moralsk forløsning er å gjenvinne kommunikasjonen med den intime moralen i seg selv, rettferdighetens kilde: Gud. Egoisme blir derfor kjærlighetens fiende.

Verden er, enten vi liker det eller ikke, styrt av bemerkelsesverdig spesifikke prinsipper. Det spiller ingen rolle om du identifiserer deg med ateisme – som kan defineres som religionen til de som tror på menneskehetens evner, at mennesket er i stand til å løse problemene i verden uten hjelp fra noe åndelig rike. Disse lovene gjelder for alle, enten de tror på Gud eller ikke.

Buddhismen snakker om de fire sannhetene, at alle ting er midlertidige og utilfredsstillende, at økningen av trang er den nærmeste årsaken til at lidelsen øker. Poenget er at den rette måten å leve på vil bidra til å redusere livets lidelser.

Valget om å gjøre det som er rett selv om det fører til forbigående smerter vil på sikt gi enda større fordeler. Elsk din neste, rådet Jesus.

Når fellesskapet mellom mennesker trives, trives også individet. Kjærlighet er medisinen som avslutter lidelsen.

Sinnets giftstoffer ødelegger et godt liv: misunnelse, grådighet, seksuell grådighet, fråtsing, skjevhet, hat, arroganse og mer.

Kristendommen advarer mot virkningene av dødssyndene, som finnes i Ordspråkene, kapittel 6: hovmodige øyne som ser ned på andre på en nedlatende måte, og tenker for høyt om seg selv – stolthet i stedet for ydmykhet; en løgnaktig tunge som gjør det umulig for andre å stole på deg; eller hender som utøser de uskyldiges blod.

Billy Graham snakket ganske hardt om stolthet i sin berømte tale i Madison Square Garden i 1957, og sa at «flere mennesker holder seg utenfor Guds rike på grunn av stolthet enn noen annen synd. Du er for stolt, du vil ikke ydmyke deg selv, så du gjør opprør.»

En tilstand av dyp åndelig fattigdom er resultatet. Guds våkne øye observerer alt dette, og vil konfrontere den som gjør det på dommens dag. Dette er grunnen til at vi feirer påske, da Gud presenterte sin løsning på menneskehetens problem.

Om forfatteren

Hanne Nabintu Herland er religionshistoriker og bestselgerforfatter. Hun er grunnleggeren av The Herland Report  skandinavisk nyhetsside, TV-kanal på YouTube og podcaster som har millioner av lesere/seere årlig. 

Kommentarer