«Herre, vi vil gjerne se Jesus». Johs. 12,21.
Det å få se Jesus og komme ham nærmere er den innerste lengsel hos enhver kristen. Alt annet i verden kunne han nok gi avkall på om det virkelig for alvor skulle kreves, når han bare fikk være riktig nær sin Frelser og kjenne hans velsignelse og kraft over sitt liv. «Nei, for all den ting jeg visste kan jeg ei min Jesus miste», synger vi i en av våre kjernesalmer.
Det blir derfor også innlysende at den som ikke vil inn i Frelserens nærhet og ikke bryr seg om å søke Kristus i Ordet og sakramentene, han lukker seg selv ute fra samfunnet med ham, og blir uten Gud og uten håp i verden, – ja, i evigheten med, om der ikke blir en forandring.
Hos dem som får se Jesus, skjer der en revolusjon i hele deres liv. Hør vitnesbyrdet fra dem som har opplevet det: «Kom og se en mann som har sagt meg alt hva jeg har gjort», sier den samaritanske kvinne. «Se det Guds lam som bærer verdens synd», roper døperen når han ser Jesus komme forbi. «Vi så hans herlighet», skriver apostelen når han i sitt evangelium vil skildre sine opplevelser sammen med Jesus.
Det er noe forunderlig gripende over de grekere som uttalte det ønske som vi har som overskrift over denne andakt. De representerte datidens høyeste kulturfolk, med den dyktigste vitenskap og rikeste kunst. Allikevel forlot de Homer, Sokrates og Platon og tempelhallene på Akropolis og dro til Jerusalem. Der fant de tømmermannen fra Nasareth. De forsto at han eiet det liv som Grekenlands kultur manglet. Han kunne kaste lys over dødens mørke og gi kraft i livets strid og kamper.
La oss gjøre grekernes bønn til vår. Da får vi se ham både som profeten som sa oss alt, som ypperstepresten som ga seg selv for oss, og kongen som vi siden vil følge.
Kommentarer
Legg inn en kommentar