«Vi har ikke kamp mot blod og kjød, men mot makter, mot myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.» Efes. 6, 12.
La oss nå se på og sammenfatte det som apostelen her antyder om vår fiende. Da får vi et fryktelig bilde av ham som en samtidig meget mektig, meget listig og slu og dertil usynlig fiende. Han kan være oss ganske nær uten at vi aner det.
La oss se på det siste først. Når apostelen sier: «Vi har ikke kamp mot blod og kjød, men mot makter og myndigheter,» mener han slett ikke at vi ikke har kamp mot vårt eget onde kjød. Men det betyr – etter den måten Paulus pleier å tale på – at i denne kampen har vi ikke, som i vanlig krig, legemer som vi kan rette våre våpen imot. Vi har ikke noen fiende som vi kan nå med vårt sverd. Våre fiender er åndsvesener som vi ikke kan drepe. Og de er usynlige fiender som kan være helt innpå oss, uten at vi verken ser dem eller frykter for deres nærvær. Og allerede dette er jo ganske betenkelig.
For det andre lar han oss forstå at våre fiender ikke er noen svake ånder som vi ikke trenger bry oss noe om. De er tvert imot meget mektige. Apostelen kaller dem «fyrster» og «verdens herrer». Disse ordene antyder at djevelen har et virkelig rike med særlige ordninger og en særlig forfatning. Noen onde overengler er som fyrster og øverstbefalende over de andre onde åndene.
Videre kaller apostelen dem «verdens herrer». Og det er jo et fryktelig navn. Kristus har på samme måten kalt djevelen «denne verdens fyrste». Paulus kaller ham til og med «denne verdens Gud». Disse navnene forteller oss – hva vi også til dels kan se med våre egne øyne – at djevelen fullstendig regjerer hele den uomvendte menneskeverden. Konger og keisere står under hans makt og myndighet, enten som svake slaver eller som tro og lydige undersåtter.
Vi vet også at vår fiende er av høy byrd. Han er en fallen engel, og han har et veldig mot. Han våget med fullt overlegg å føre kampen mot Guds egen Sønn da han levde her på jorden. Ja, han dristet seg endog til å be Herren selv å falle ned og tilbe seg. Og hvilken makt han har over et stakkars menneske, forstår vi av det Kristus sier når han sammenlikner mennesket og djevelen med «en borg og dens hersker». Han taler jo om «en som med våpen vokter sin festning». Mennesket er for djevelen som huset for husbonden. Peter gir også et betegnende bilde av hans styrke, og ikke mindre av hans brennende iver etter å ødelegge oss, når han kaller ham en «løve», en løve som brøler av sult og løper omkring for å søke opp den han kan sluke.
Alt dette gir oss et fryktelig bilde av vår fiende. Et menneske kunne jo grue seg for å leve på jorden. Og sikkert er det at de som ikke holder seg til Herren i gudfryktighet, må enten være i djevelens makt eller komme dit. Det er helt sikkert at hvis Herren overlot oss til oss selv, var vi fortapt. Da kunne djevelen når som helst kaste oss i de verste synder og galskaper og til slutt i helvetes avgrunn. Men vi vet også at så sant vi ikke sover i sikkerhet, eller tror på vår egen styrke, men er blitt små og svake for Herren, vil striden heller ikke være avhengig av vår styrke, heller ikke av djevelens makt. Da skal Herren selv stride for oss. Ja, han skal bære oss i sine armer og bevare oss som små lam.
Om Herren Gud lot djevelen få full frihet over oss bare en eneste time, skulle han på denne tiden rive oss i stykker og kaste oss i helvete. Hver eneste stund i vårt liv som dette ikke skjer, er derfor et vitnesbyrd om Guds trofaste, milde og mektige nærvær. Å, om vi bare kunne være klar over det!
Vår strid er altså en åndelig strid. Den beror ikke på vår makt og styrke. Den egenskap hos djevelen som vi har mest grunn til å frykte er derfor hans list. Han har mangfoldige måter som han kan bedra og forblinde oss på, så vi slett ikke søker Herrens kraft, men gir oss villig over til fienden.
Derfor er det denne egenskap hos ham som Skriften taler mest om. I Bibelens siste bok kalles han den gamle slange som bedrar hele verden, og ikke minst mange kloke, lærde og opplyste menn. Men det fins neppe noe ord som på en mer forferdelig måte antyder denne fiendens fryktelige rikdom på list og renker, enn dette ordet av Kristi munn: «Satans dybder».
Mot «Satans dybder» forslår sikkert ingen menneskelig forstand, ingen opplysning eller årvåkenhet, hvis ikke Gud «i sin varetekt verner om vår ånd». Men mot Satans dybder vil jeg sette «Guds dybder» og den Israels vokter som ikke slumrer og ikke sover.
Kommentarer
Legg inn en kommentar