Emosjoner, hat og hypermagi i diskurs, Artikkel 3 av 4

Av Hallgeir Oppraak. 

Vi trenger ikke vennlige råd fra de som advarer oss mot å frykte. De på sin side ønsker seg lydige eller servile undersåtter, mennesker som flykter fra utfordringer og reelle trusler, spesielt i et større perspektiv. Frykt i seg selv, som et mentalt fenomen, at vi skal ha frykt for fryktens egen skyld, er ikke frykt, det er feighet, perversitet. Det er en frykt som sier du skal ikke frykte. Det blir en mental øvelse, en flukt innover, innover mot det sentimentale, det tilsynelatende fromme, det selvforherligende. Det er å invitere til hykleri å advare folk mot å frykte, eller bli sinte, lei seg, opprørske, fra seg, høylytte og gjerne støyende. Det vi trenger er sannhet.

Reelle, saklige og klarsynte islamkritikere med innsikter i islam og kunnskaper og erfaring av djevelskap og undergangskrefter, frykter ikke, de vil ha sannhet og det de frykter er i så fall den feigheten som ikke tør å fokusere på sannheten.

Det er frykten for sannheten Gilje bør etterlyse, oppfordre til og lete etter. Han bør spørre seg: Hvorfor frykt, hvem frykter? Gilje synes å ha definert sin målgruppe: Det er islamkritikere som lider av frykt for konspirasjoner osv, folk med fremmedfrykt – hva nå det måtte betyr, for fremmedfrykt er et ukjent begrep for sanne og ærlige, modige, islamkritikere, -  skal vi kanskje frykte for maktovertakelse fra islamkritiske krefter?  For noe sludder.

Den som frykter dette, er forvridd og lever av å konstruere stråmenn og behov for å skandalisere, de er besatt av et sykt behov for å nedgradere islamkritikk, av å dehumanisere og «karakterdrepe» personer som stiller seg kritisk og som gjennomskuer unnfallenheten og «tilbaketrekningen» inn i seg selv og sin sentimentalitet.

De gjør uten god begrunnelse og gode argumenter islam «høy» og respektabel, uangripelig, både teoretisk og i praksis. (I virkelighetens verden er det få som biter på eufeminisering). Vi tåler så godt kvinnediskriminering, kjønnslemlestelse, voldtekt av fanger og æresdrap, bare det ikke skjer i vårt nabolag, som for øvrig fylles opp av islamdiktert eller islamoservil adferd og holdninger vi ikke er vant til å takle og forstå. De foreslår, nei, byr tilbaketrekning, det gjelder helt til topps blant våre kulturelite, våre politikere og våre mediafolk, ja, også i skoleverket, for ikke å nevne universitetene. Det er ikke lenger islam som trenger toleranse, den er i høy grad blitt «stueren» for hypermagikere, og ikke minst et redskap for selvforherligelse, for dem som ikke «tåler» islamkritikk, ja, ikke engang saklig og velfundert islamskepsis og islamkritikk.

Nei, islamkritikere er ikke redde for dette, vi frykter ikke dette, vi er optimister, vi vet at islam er svak og at mange muslimer lar seg sykeliggjøre og radikalisere nettopp av islam. Vi vet også at Vesten i det store og hele forsøker å fremme, ja, styrke islam, både som strategi, religion og politikk. Globalt. Vi bidrar med enorme overføringer i rede penger, med ekspertise, studieplasser og i alle andre former for hjelpetiltak, kontinuerlig og uten forbehold. Vi tar imot millioner på flukt, og iblant dem demoniserte mennesker i alle aldre, alt fra imamer til selvmordmordere.

Vi vet at islam – i sine skrifter - demoniserer ikke bare muslimer, men selvsagt også ikkemuslimer, vantro. (Muslimene er «det beste folket», vantro har et lavere menneskeverd). Vi vet at islam for spesielt de frommeste av muslimene, kan brukes, brukes og vil bli brukt til de mest heslige og avskyelige formål, fordi islam i seg selv er en strategi det er vanskelig for vestlige mennesker i dag å gjennomskue, avkle og angripe, bl a fordi mange kristne heller foretrekker å gå i ilden, De skal i ilden, står det i Koranen, enn å påpeke det selvinnlysende, men få har ører til å høre med. Man foretrekker feigheten, man foretrekker underkastelsen og serviliteten, som om dette var befalt av Den treenige Gud selv.

Vi skal frykte Gud, står det i Bibelen. Det betyr at vi skal tro på Gud, tro at han alene kan redde oss og gjøre oss til et hellig folkeferd. Vi skal frykte Gud mer enn mennesker, står det. Vi skal frykte Gud mer enn vi skal «elske» dialog og underdanig etikette, måter å godsnakke på er egentlig å snakke ned, forkleine seg selv og Gud, det er opprør og forsøk på å sette seg over Gud og troen, det er selv å tro at «kjærligheten, og godheten, - det er meg».

Gilje og flere med ham oppfordrer faktisk eller implisitt kristne til å bli «martyrer» for den tro han tror på. Han «vil» at kristne passivt skal la seg ydmyke av islam, det kan lett bli de rent faktisk konsekvensen av de holdninger han målbærer. Han fremstiller den som tilgir selvmordmorderen som rollemodell, et typisk kristent ideal. Han gjør det for å ramme islamkritikk her i Norge, ved å vise til kristen unik og heroisk tilgivelse i Egypt. Han vil at vi skal bøye oss i bønn og takknemlighet. Han ber oss forberede oss på å bli drept, og at vi skal forberede oss på å tilgi. Vi skal så og si tilgi alle muslimske selvmordsmordere på forhånd, vi skal venne oss til frykten, slik at vi ikke frykter for å bli drept, - for vi blir jo ikke martyrer, helt etter Giljes smak.

Hvor mange selvmordsmordere skal vi tilgi og hvor mange ganger skal vi unnlate å heve røstenes vrede over de surene i Koranen som hjemler selvmordsmordene? Holder det med en eller to, eller flere ganger, eller ingen ganger i det hele tatt, med en unnfallenhet som etter alle praktiske formål jo vil medvirke til drap på vår ektefelle og fremtidige barn? Hvor lenge skal vi la oss skremme fra å kritisere islam ved å gi islamistene vann på mølla ved at vår «elite» bruker ordet islamofobi nettopp mot alle røster som vil opplyse om islams iboende – men ikke alltid nødvendige - potensialitet for vold som hellig og guddommelig legitimert instrument?

For et sykt sinn tenker vel ikke slik. Det virker som om visse hypermagikere gasser seg i lidelse. Lidelsen skal være en plikt å utholde og befalt oss av Gud, slik at vi ikke skal frykte islam og muslimsk terror. Vi skal faktisk tåle å bøte med livet heller enn å angripe islam radikalt og ved roten. Vi skal ydmyke oss eller bli ydmyket av islam og muslimer, vi skal velge ydmykelsene bevisst og frivillig, på Guds befaling. Etter noens mening er dette uttrykk for radikal kristendom.

For å komme tilbake til Gilje og mange andre med ham. Hva lider de av? Skyld? Har de det mange kaller et kollektivt skyldkompleks for Europa? Tar han på seg skylden for Europas slemme imperialistiske fortid? Nei, han gjør ikke det. Det han imidlertid har behov for, er å legge skylden på de europeere som kritiserer og motsetter seg islam i alle fasonger.

Hypermagikere projiserer ikke engang sin egen eventuelle skyld – eller falske skyldfølelse - over på islamkritikerne. De tillegger dem skyld fordi han i sin fromhet føler seg berettiget til det og fordi de vet at de kan hente støtte for denne mentale mekanismen for korrekt selvhevdende selvforherligelse som er i sving. De finner sin legitimitet blant konsensushaverne i media, i politikken og i kulturlivet. De hjemler seg blant gruppemenneskene, de begrunner seg på kommunitaristisk grunnlag, ikke på Skriften og den kristne tros grunnlag.

For hypermagikeren er konsensushaverne for øyeblikket en viktigere «rettskilde» enn troen, Skriften og Gud. Hans normer, hans holdning og valg baserer seg på menneskefrykt. Han vil presse oss til å tilgi de som myrder våre nærmeste. Han spør seg aldri selv om tilgivelsen ble fremtvunget av frykt, frykt for at muslimer kunne komme til å drepe flere av hans nærmeste, hvis han og hans gruppe ikke serviliserer seg ved å tilgi dem som drepte med kaldt blod, i hellig overbevisning om at de gjorde en from gjerning for Allah og profeten.

Hypermagikeren vil at vi skal føle skyld for at vi – eventuelt – ikke kan tilgi, at vi ikke kan makte å tilgi, hverken her og nå eller en gang i fremtiden, når terroren rammer oss selv. Han frykter at vi ikke kommer til å tilgi det verste, de mest djevelsk og de mest «religiøst» rene begrunnede handlinger.

Hypermagikeren utmåler straffen, han er både påtalemyndighet og domstol, han setter seg i Guds sted og forventer seg bønn om tilgivelse, for den synd det etter hans mening er å stille seg i opposisjon til islam og alt hva islam står for og innebærer av lidelse for menneskeheten og sivilisasjonen.

At hypermagikerens frykt er stor, grunnleggende og intense er det ingen tvil om. Det er derfor han må angripe eller selv unnlate å ta i tu med islamkritikken og måten mange velger å forholde seg til islam på, nemlig som klart og tydelig avvisende og ikke naivt servilt og fromt avventede, og emosjonelt korrekt. Han går da så langt som til også kreve at kristne tilgir sin selvmordsmorder. Hypermagikeren påstår implisitt at hvis vi ikke tilgir den mest forferdelig forbrytelse, så er vi egentlig ikke verdt kristentroen eller kristennavnet, vi er feige, vi klarer ikke å sette oss i offerets sted.

Hypermagikeren forventer tilgivelse, at vi, som kristne, her i Norge, nå i dag, skal tilgi den forbrytelse som fant sted et helt annet sted, under helt andre forhold. De setter seg opp på et nivå hvor de tror de har en hellig plikt til å granske hjerter og nyrer. Han forlanger at i skal tilgi, ellers .... Men hvem kan tilgi andre enn Gud?

Hypermagikeren tenker antakelig på at kristne skal «vende det annet kinn til». Han vil gjøre dette til et kategorisk imperativ, ellers duger vi ikke som sanne Kristus-troende. Da sammenlignes vi med islamkritikerne, og er ikke mer verdt enn dem, de som han tror konspirerer mot vår samfunnsform, ham selv og hans kollegaer og alle andre felles meningsfrender. (Han burde kanskje da sjekke f eks Matt 5,38-39, John 18,22-23.. Og Jes kap. 53 og Åp 19,16, Fil 4,5,1. Kor 16,13 / Fork 7,12. For eksempel fikk Jesu disipler beskjed om å væpne seg med sverd for personlig beskyttelse Luk 22,35-38. Han kommer ikke langt med «det annet kinn».

Det som slår en i møte med en Münchaus – eller en hypermagiker - er at hun mangler gode virkelighetsbaserte argumenter. Hun kan være karismatisk og fullt opp av offervilje, egentlig er hun – «stakkar» - ensom, eller enslig forelder, kanskje til og med helt uten grunn, hun kan imidlertid også være direkte ond eller ondskapsfull, psykopatisk, sadistisk. Hun ser ut til å mene at dette skal gjelde for argumenter og at de hun vil suggere eller lure, skal oppfatte det som håndfast argumentasjon. Hennes godhet er hennes argument og hun krever av alle at de skal ta hennes godhet og gjøre den til deres egen moralsk gullstandard og mal for all «kjærlighet». Hva er en Münch som i virkeligheten ikke har andre argumenter enn sin moralske «fortreffelighet»? Jo, han/hun er en hypermagiker. En hypermagiker mangler nettopp argumenter.

Hypermagikeren tror han står over argumenter, når det kommer til stykket og når det gjelder ham selv – ironisk nok - på hans eget høyst usikre og egentlig fortvilede eksistensielle grunnivå. Hans refreng er «hjertet», han appellerer til folks «hjerter», han vil ha de riktige emosjoner tilbake, og får han ikke forventet resultat, går han til angrep, han beskylder nå sin fiende for «kulde» og han går ikke av veien for å lyve eller fordreie fakta nettopp i den hensikt å sikre egen posisjon, en posisjon han tror bygger på en egen kraft i ham, en egen, spesiell fortreffelighet og magi, som bare han selv kan mestre og bruke til fulle. Ved å stjele «magi» fra motstandere, enten de er oppdiktede motstandere eller ikke, affiserer ham ikke. Han er blitt avhengig av magien, en kraft han ikke kan forestille seg å være uten, en kraft han selv må opprettholde, ved å konstruere «dukker», eller stråmenn. For så vidt er hypermagikeren en halv utgave av Don Quichote, om han kjemper mot reelle og konkrete fiender, er ham imidlertid revende likegyldig. Bare magien virker, er han fornøyd, moralen i det hele vedkommer ham ikke. Han føler seg høyt hevet over alle forsøk på rettferdig kritikk mot ham.

Don Quichote på sin side frykter ikke at han kan blir avslørt som en klovn, han evner ikke forstå det rett og slett. Hypermagikeren, derimot, frykter kanskje mest av alt å bli avslørt nettopp som en feig eller skrøpelig klovn. Han gjør derfor sitt beste for å skjule sine hensikter og sine våpen, som nettopp bunner i det magiske eller de magiske kreftene hypermagikeren mener seg berettiget til å forføye over, krefter han jo er helt avhengig av skal virke etter hensikten, som er å oppnå dominans, konsensus og derfor: Makt, gjennom f eks «kronisk intense» appeller til moderasjon og dialog for enhver pris. Ingen er «bedre» til å spille på folks frykt og henstille folk til ikke å frykte enn de archetypiske hypermagikere.

Som vitenskapsmann – eller annen høyt utdannet person - har hypermagikeren jo bevist at han «kan», at han er flinkere kognitivt og mer boklærd enn de fleste. Han vet også at han kan «hvile» på dette nivået. Det han trenger, og som han sjelden er seg helt bevisst, er mer makt, en tryggere posisjon, et sted hvor han med letthet ikke trenger å argumentere.

Hypermagikere vet ikke at de da er blitt og fungerer som nettopp hypermagiker. Hadde han kanskje hatt selvironi, ville han kanskje forstått det. Men han vil ikke skjønne at han er begynt å bruke urgamle forestillinger om magiske krefter som det gjelder å tilegne seg og bruke, slik at «egenverdien» hans dermed øker, og hvor han da underveis vil høste mer og mer bifall, ja, stadig mer uttrykt beundring – i mange tilfeller frykt i en eller annen form. (Det fins mer enn nok av folk som «forguder» ham).

Hypermgikeren blir gjerne regnet for å være en «autentisk person», «hel ved», som man sier og moralsk uklanderlig. Han «vet» godt med seg selv at han befinner seg på det høyeste sivilisasjonsnivå, og at andre vet det også, men han fortrenger det sørgelig faktum at han befinner seg på førsivilisatorisk nivå. Han har nemlig gitt seg magien i vold, og det helt «perfekte» med dette er at ingen vil mistenke ham for dette.

Hypermagikeren glir lett unna alle forsøk fra mulige skeptikere og andre bekjentskaper, som har latt seg besnære av hypermagikerens «flinkhet» og ekspertise, på å stille mer eller mindre hobbypsykologiske diagnoser. Den glattheten han gjerne omgir seg med, glir rett hjem og tolkes mer enn bare gjerne som et edelt karaktertrekk av folk som har gjort seg mer eller mindre følelsesmessig eller intellektuelt avhengig av ham, og som ironisk nok han selv har gjort seg avhengig av for at han kan fortsette å utøve magien.

Hypermagikeren vet at magien, som han altså ikke er seg bevisst, men som han kanskje bare aner spiller med i bakgrunnen, har sin tilsiktede virkning, gang etter gang. Han vet at magien gir ham ekstra krefter, ja, ekstra evner og en stadig større bekjentskapskrets av beundrere, eller folk som frykter ham og ikke våger eller ikke å kritisere ham på noe vis, i noen sammenheng. Og dette passer ham godt.

Hypermagikeren soler seg med at han jo er «født sånn», han er jo begavet fra naturens side. Han skjønner ikke at han bruker sin «natur» - eller naturlige tomhet -  til å drive magi, enten den nå går ut på å tilføre sine utvalgte ofre skade, eller han forsøker å opphøye eller forgude spesielt sårbare personer, troer og kulturer. Slik ser han – til sin egen store begeistring - at han ironisk og kanskje ikke så veldig tilsiktet, nettopp tilfører sine ofre en merverdi, som han selvsagt selv lukrer mest på selv, uten at det faller noen inn å gjennomskue maskepien, for det er et skuespill han driver, han nyter å se både beundrer og «fiender» stå på det garn han legger ut, og de intriger han konstruerer.

Han tilraner seg uansett deres magi, agens eller virkekraft, projisert, innbilt eller reell, det kan komme ut på ett. Han suger krefter ut av dem som en vampyr. Han går rundt med en blodtørst det er vanskelig å stagge; han er ikke interessert i å stagge den, han vil ha mer og mer og ingen og ingenting kan stanse ham, han føler at han er spillets mester og han trenger rett og slett å «mestre» mer og mer av det.

Hypermagikeren vet at han fortsette spillet i det uendelige, for folk skjønner ikke at han er hypermagiker, og at de er gjenstand for manipulasjon via manipulering av «skjulte» og upersonlige krefter. De hører riktig ok at han kan fremlegge gode akademiske argumenter og ser at han fremlegger dem pent og pyntelig, men fremfor alt «korrekt». Man skal lete lenge og vel for å oppdage at det ikke er argumenter han bringer til torgs, men emosjoner, emosjoner, betraktet som utløsende og avgjørende faktor, i den strategi hypermagikeren følger. Den er i seg selv et ledd i en strategi for å døyve den indre fortvilelsen han innerst inne «vet» driver ham, men som han ikke kan mestre på annen måte enn med hjelp av magi. Og fordi tomheten ikke er bearbeidet. Magien er hans trumfkort, fordi han klarer å skjule den og fordi han jo også aktivt advarer mot alt som kan minne om magi, slik vi finner den omtalt i religionshistorien. For han er jo vitenskapsmann, må vite, forsker.

Han vet at ingen i dag tror på magi. Han vet at magi er tabu og overtro. Og nettopp derfor kan han fortsette vel vitende at suksessen venter rundt neste hjørne, hvor han vet utover alle drømmer at han kan avansere og hvor publikum, som er hans ofre, som ofte tvinger seg selv til å underlegge seg, fordi de eksistensielt er like grunne og helt uten sann gudstro som han selv, slik at han kan bruke dem stadig mer effektivt.

Den empati «Müncher» og hypermagikere legger for dagen, er et ledd i en svært langsiktige strategi, negative og positive emosjoner skal gjelde for argumenter og de sørger for at hjelperne selv sørger for å bringe argumentene på bordet, gjerne med vitenskapelige bevis og lange utgreiinger. De betrakter emosjoner både som rene instrumenter, og som et objekt, en lokkemat, en trussel.

Hypermagikere frykter emosjoner, derfor setter ham mye inn på å tinglig-gjøre dem, gjøre dem bevisst fremmedgjorte for ham selv, ellers vil han hverken klare å holde orden på dem eller styre dem målbevisst. Kan eller vil så hjelperen ikke lenger bistå ham og trekker seg av en eller annen grunn, setter München inn sine straffeekspedisjoner, fremdeles på en høyst og hårfin måte, men han viker ikke unna for å forsøke å isolere «svikeren» eller den som ikke lenger kan forsyne henne med forsikringer om at barnet jo lider og at det fortsatt trenger hjelp. Han forsøker å tinglig-gjøre islamkritiken og islamkritikerne, for å si det på en annen måte.

München ser gjerne at «barnet» trenger stadig mer hjelp av stadig flere snille hjelpere. Innerst inne vet hun kanskje at han/hun før eller siden vil bli avslørt. Ofte forutsetter han ganske enkelt at hjelperne er for dumme til å forstå hvordan spillet fungerer. Innen noen har forstått, har hun utsatt sine offer for alle slags prøvelser, alt i fra «voldelig» taushet til administrert undergraving av vedkommendes person og gode navn og rykte. Han/hun søker seg som en annen banal psykopat ut svake punkter, karaktersvikt, uheldige disposisjoner fra en fjern fortid, det som teller er at hypermagikeren vurderer dem som svake punkter, ømme punkter hvor han kan under tillitsvekkende trusler kan sette inn nådestøtet, hvis ikke hjelperen dukker under eller underkaster seg mer.

Fra virkeligheten og som et glimrende eksempel på Münchausen by proxy er den sanne historien om moren Dee Dee Blanchard. Hennes offer var datteren. Det endte med at datteren fikk et annet offer til å drepe moren. Se Wikipedia:  "The Murder of Dee Dee Blanchard". 

Hallgeir Oppraak