Krise i EØS-samarbeidet

Elisabeth Vik Aspaker
Av May-Harriet Seppola.

FAKTA:

EØS OG FMO

EØS-midlene er Norges bidrag til sosial og økonomisk utjevning i det økonomiske samarbeidsområdet.

EØS-avtalen sikrer fri bevegelse for personer, varer og tjenester og kapital og gir norske bedrifter adgang til et marked på over 500 millioner mennesker.

EØS-avtalen inkluderer en felles målsetting om å redusere sosiale og økonomiske ulikheter i Europa.

EØS-midlene er Norges bidrag til dette.

FMO (Finansieringsmekanismen) står for den daglige forutsetningen av EØS-midlene på vegne av Utenriksdepartementet.

Pengene brukes til prosjekter i fattige EU-land.

I avtaleperioden som utløp i 2014, var klima og sosial utjevning de to største “postene”.

Lilleputtene i EØS krangler med Norge om maktposisjoner.

Nå gjelder det direktøren som hvert år deler ut 3.6 milliarder norske skattekroner til fattige EU-land.

EØS-minister Elisabeth Vik Aspaker har en delikat sak på sitt bord.

Hvem skal vœre sjef for organisasjonen, som forvalter de 3.6 milliarder kroner som Norge hvert år sender til EU?

3 Mars dette år gikk fristen ut for å søke stillingen som director ved den såkalte Finansieringsmekanismen EMO i Brussel.

Etter det Aftenposten har fått bekreftet er det en intern strid mellom EFTA-landene Norge, Island og Lichtenstein, som grunner i at denne viktige stillingen ikke er besatt.

Norge og Island ønsker stillingen.

Dette er bare en av de interne stridigheter mellom Norge, Island og Lichtenstein om toppjobber i EØS-systemet.

Samarbeidet mellom de tre land knirker.

FMO-jobben er en åremålsstilling.

15 søkere ble vurdert, hvorav 2 av søkerne var fra Island og 13 var fra Norge.

Søkelisten er ikke offentlig.

Èn kandidat var innstilt.

Det finnes en komite eller styre for FMO, der alle tre land er representert.

De har ikke blitt enige om ansettelsen, fordi Island har satt seg på bakbeina.

FMO er en organisasjon som i 2014 forvalter 2,8 milliarder euro, som skulle gå til prosjekter i fattige EU –land.

Norges andel er 3.6 milliarder pr. år.

Antall ansatte i FMO har vokst raskt. I løpet av de siste årene er det 70 ansatte.

De to andre land har lenge irritert seg over at Norge legger beslag på de tunge jobbene.

De har i interne møter vist til at norsk dominens kan svekke tilliten til organisasjonene.

EFTAs overvåkingsorgan ESA har alltid hatt norsk sjef.

Da Norge i september hentet ESA-president Oda Sletnes tilbake til jobben som norsk EU ambassasør, mente Island at det var deres tur til å få ESA-president.

Men Norge plasserte Seniordiplomaten Sven Svedman i jobben.

EMOs director og to andre toppsjefer har alltid vœrt norske.

En god grunn er at FMO asministerer to ordninger.

Den ene er på 1,35 milliarder, der Norge dekker 96 %, og den andre er en som kun Norge deltar i, og som utgjør 1.15 milliarder.

Tilsammen er EØS-kontingenten på 2.8 milliarder.

Synnøve Fjellbakk Taftø skriver følgende:

"Da de såkalte EØS-forhandlingene tok til, var det full frihandel med fisk og fiskeriprodukter i EFTA. i henhold til det gjeldende GATT-regimet, skulle det fortsatt vœre frihandel mellom Norge, Island og de EFTA-landene som valgte å gå inn i EU. Basert på det frihandeslregimet som da gjaldt, var det planlagt full frihandel med fisk og fiskeriprodukter i hele EU/EFTA-området fra 1998.

Det var bare et spill for galleriet at det ble forhandlet om EØS-avtale. I virkeligheten organiserte Norge, Sverige, Finland og Østerrike ”forhandlingene” som en praktisk gjennomføring av en allerede foretatt innmelding i ”EU”.

Den kriminelle, grunnlovsstridige EØS-avtalen.


May-Harriet