NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

tirsdag 1. oktober 2019

Professor mot Listhaug

Oddvar Johan Jensen, professor.

Av Hallgeir Oppraak. 

Oddvar Johan Jensen, professor i kirke- og teologihistorie ved NLA Høgskolen, går til frontalangrep ikke bare på Sylvi Listhaugs verdier, men også på statsråd Listhaugs tro og person.

Dette fremkommer i en kronikk professoren skrev mandag dm i Dagen, av alle steder.
At avisen Dagen tar inn denne artikkelen, som er veldig lang, omstendelig, selvprektig og nedlatende, men like vel, på sin måte, stillfarende og retorisk korrekt formet, er et tegn på at Dagen har slått inn på samme vei som Vårt Land har slått inn på, for lenge siden. En vei som på mange måter fører til mer sosialisme og dermed mer ateisme eller gudløshet. Altså til det motsatte av hva mange håper på og arbeider for ikke skal skje, hva nå enn begrunnelsen måtte være. Vi vet fra før at venstresiden i norsk politikk har en tendens til å promotere islam på det mange vil si er en utspekulert, unnfallende og servil måte. 

Saklig begrunnet, rasjonell og nødvendig teologisk konfrontasjon, skal for all del unngås eller reserveres såkalte – oppkonstruert - «islamofile», slik at «de korrekte» kan ha en proxy å skylde på og dermed et behendig oppkonstruerte offers magi å trekke på, (se under).
Når så noen vil påstå og presisere at saklig og rasjonell islamkritikkk jo langt fra er forbudt, tar de ikke den reelle frykt som er skapt nettopp blant saklige islamkritikere med de bese intensjoner på fullt alvor. Det er å håpe at denne artikkelen kan kaste noe lys over situasjonen og at den kan bidra til et friere klima og en mer forsonlig tone på dette samtaleområdet.

Holder så Listhaugs tro og verdier for professoren? Men sin «flinke» og liksom åh så medlidende, men likevel nedlatende stil, plasserer han Sylvi Listhaug utenfor det gode selskap, det selskap professoren selv mener han tilhører, nemlig «det korrekte selskap», det selskap han tydelig vis forsøker å styrke og utvide.

Det kan være av interesse å se litt nærmere på hva professoren skriver, hvorfor han skriver slik han gjør og hvorfor han velger å se tingene ut fra sitt ståsted, - og hvorfor dette ståsted illustrerer at det er mange andre helt legitime og godt begrunnede tilnærmingsmåter til Sylvi Listhaug, hennes tro og verdier, enn det avisen og professoren forhåpentlig «kolporterer» ved å bringe ut til diskusjon i offentligheten og da spesielt i de kristne miljøene, vil vi tro.

Professoren forkynner: De verdier Sylvi Listhaug peker på har ikke alltid vært en selvsagt sak i den norske kirke. Det er hennes verdivalg, de verdiene hun står for, saken gjelder, (og ikke kirkens sak, skal vi tro professoren). Listhaugs argumentasjon ikke holder vann, skriver han. Listhaug lever ikke opp til Idealet for den offentlige samtale basert på argumentenes overbevisningskraft, mener professoren.

Måten Listhaug bruker korset er mistenkelig, mener professoren. Listhaug etterlyser ikke mindre enn en «kulturkamp mellom den kristne verden og den islamske verden. (Og det, det er farlig det, ifølge O J Jensen).

Listhaug er ikke teologisk skolert, kommer det frem, det hun kommer med er ikke gjennomtenkt nok, fastslår han. - Historisk skulle jeg ønske at Listhaug med en helt annen grundighet kunne forholde seg til de omfattende endringer det norske har gjennomgått fra det gamle kristne enhetssamfunn til det åpne liberale flerkulturelle samfunn vi i dag lever i.

Gjesp: Hvis Sylvi Listhaug hadde vært like grundig som professoren, ville vi ha hatt en helt annen og mer kvalitativ fordragelighet her i landet. Man må nesten tro på hva professoren impliserer!

Han skriver: Gud, verdier og mening: Min største overraskelse var at jeg ikke fant noen bruk av begrepet Gud i boken. … Det nærmeste hun kommer dette begrepet er i en polemikk mot lederen av Mellomkirkelig råd og biskopene som angivelig skal være «mer opptatt av politikk enn av teologi og mer opptatt av å fremme høy innvandring til Norge enn treenigheten» (152f).

Professoren drar det videre: «I det nevnte Dagen-intervjuet går hun faktisk litt lenger enn i boken, skriver kirkehistorikeren: Der sier hun: «Det er bare en kraft som skal dømme, både levende og døde og han må vi alle svare for. Jeg tror ikke andre har noe innvirkning på hvilken dom jeg får, for å si det sånn.»
Man kunne forventet at hun her brukte begrepet Gud i betydningen at det bare er én Gud som dømmer. Begrepet «kraft» peker i en annen retning, men så formulerer hun seg likevel som om det nettopp er den ene Gud hun sikter til, «han» vi alle må «svare for».
Første kapittel i Listhaugs bok heter: «Alt skjer av en grunn». … Det høres så greit ut, men jo mer jeg leser desto mer usikker blir jeg. Har dette noe med Gud og Guds plan for henne å gjøre, altså det som er privat og skjult for leseren?».

Kommentar: Dette er hjerteskjærende hentydninger og dårlig skjulte påstander av professoren. Det er vanskelig å forstå hva han mener, bortsette fra at hans hensikt nærmest er å erklære Listhaug for – egentlig – å være hedning eller gudsfornekter – fordi det Listhaug sier står så langt fra hva kirken og professoren selv mener, at Listhaug må «lyses i bann». Her ser vi konturer av hersketeknikker som altså – i og med professorens kronikk - manifistere seg i dagens Norge. Kronikken antyder implisitt en legitimering av metoder vi kjenner fra tidligere Sovjets brutale historie. (Historiske fakta viser til at så mange som 180 millioner mennesker døde som følge av kommunistisk begrunnede disposisjoner).

Professoren spør seg: «Eller er det ganske enkelt et folkelig uttrykk for at alt henger sammen med alt? Eller er det et uttrykk for at det ikke skjer noe i politikken uten gjennom hardt arbeid? … «

Kommentar: Enkle folkelige uttrykk er altså en torn i øyet på professoren. Selv tilhører han en elite, som vet bedre. Det kan påstås her at professoren mangler elementær innsikt i hva språk og kommunikasjon går ut på. Hvis Listhaug skulle si at «alt henger sammen med alt», så vil det diskvalifisere seg som kristen, ifølge professoren. Hun ville etter professores mening befinne seg farlig nær hedenskapet og utenfor kirkens definisjon av kristen tro overhodet. Men dette er selvsagt ingen nødvendig konklusjon på hva Listhaug måtte ha sagt om dette. Det tilhører urimelighetens høyeste sfære å avskrive Listhaug retten til å bære sitt kors, fordi hun sier at «alt henger sammen med alt».

Kronikken tar så for seg Korset og troen: Korset er et kristent symbol. … jeg tok det mest som en form for amulett, forteller professoren. Listhaug skriver: «Jeg kjente på korset, som jeg hadde rundt halsen, at det var der. Det føles alltid som det styrker meg når jeg skal gjennom ekstreme påkjenninger og øyeblikk som betyr mye.» (81). … det blir imidlertid klart at arven fra farmor går dypere og har et bredere nedslagsfelt … hun identifiserer seg klart og tydelig som kristen, bærer av en kristen tradisjon fra sin farmor.

Professoren skriver så at han ikke ser noe poeng i å reise tvil om det – altså at Listhaug virkelig er kristen … Det betyr imidlertid ikke at hennes kristendomsforståelse skal være fritatt for kritikk, heller ikke en politisk bruk av korset. Å beskrive denne form for religionskritikk som «ren ondskap», slik hun gjør, (47) er skivebom.

Kommentar: Dette er tarvelig stykker mistenkeliggjøring av professoren. Han lar så si Listhaug henge ut til tørk. Det han sier er at det er best å forholde seg skeptisk til Listhaugs tro. Professoren ser ut til å mene at det er umulig å drive Listhaug-politikk hvis man vil være kristen. Dette er snikretorisk gjort av professoren. Han mistenkeliggjør henne på en «mesterlig» måte ved å nekte for muligheten for at han mistenker Listhaug, ved å benekte at hans mistanke eksisterer.

Professoreen siterer Listhaug: «Jeg mener det er et større problem i dag at ledende biskoper og prester lar kirken vår råtne på rot ved å gjøre den til en arena for politikk i stedet for å forkynne den kristne tro.» (150f). «Et eksempel på det er jo det klare skillet mellom staten og kirken som vi fikk med reformasjonen.» (145).

Professoren: Er det en ting man definitivt ikke fikk med reformasjonen så er det et klart skille mellom staten og kirken. Dette er langt mer komplisert enn som så … . … Han skriver videre: … I det moderne liberale samfunn må idealet være den offentlige samtale basert på argumentenes overbevisningskraft. Det gir rom både for stat og kirke i samme ordskifte. … Å vise kirken bort fra det som av en eller annen grunn er definert som politikk bryter med kirkens forkynneroppdrag slik dette har vært forstått gjennom århundrer.

Kommentar: Professoren vet sikkert at Luther selv innrømmet at noe av det vanskeligste av alle ting er å skille mellom det verdslige og åndelige riket. Professoren finner imidlertid at denne vansken er den enkleste sak av verden å bestemme.

Professoren trekker frem et eksempel: … At kirken til forsvar for jødene den 10. november 1942, meddelte ministerpresident Quisling at «ifølge Guds ord har alle mennesker prinsipielt samme menneskeverd, og dermed samme menneskerett» er en ting. Noe annet er det om biskopen protesterer på kommunens valg av veitrase forbi kirken.

Kommentar: Vi Listhaug protestere mot denne historiske saksopplysning? Neppe. Hvorfor er det da så viktig for professoren å fremlegge historiske fakta som bevis?

Videre: «Listhaugs tolkning av kirkens mandat er ikke ny, men i et åpent liberalt samfunn som det norske overrasker den, bedyrer han. Men hvorfor bli overrasket? Kan det være at professoren allerede i utgangspunktet ikke skjønner Listhaugs reelle anliggende, både teologisk og politisk eller statsrettslig?

Professoren har notert seg hva Listhaug skriver om verdier og verdivalg. «Allerede i forordet markerer hun at det er hennes verdivalg, - (underforstått: ikke kirkens?) – og de verdiene hun står for, saken gjelder, skriver professoren. (Min kursivering).

Professoren: Sine verdivalg omtaler hun som «norske verdier» (89), «norske og vestlige verdier» (141), «vestlige og kristne verdier» (177), «kristne verdier og tradisjoner» (152) eller «verdier som gjelder her i landet» (92). Det handler om å «slå ring om den norske og kristne kulturarven» (148, 161). Noen ganger slår dette over i en form for nasjonalisme, «Norge skal være Norge» også i fremtiden (28, 119, 177).

Hovedtrusselen er åpenbart innvandring. Listhaug etterlyser ikke mindre enn en «kulturkamp mellom den kristne verden og den islamske verden, eller mellom kristne verdier og tradisjoner og islamske verdier og tradisjoner.»

Kommentar: Professoren har tydelig vis ikke nese for å beskrive verden dramatisk. Antakelig fordi dette kan uroe massene unødig og for han intet drama ser. Han vil ha en mer avdempet diskurs, færre for ham «alarmistiske» politikere, en posisjon har gjør deskriptiv.
Professoren: Norge vil rett ut sagt ikke lenger være Norge om disse verdiene (altså islamske verdiene, min uthevning) vinner frem. Det er slikt som islamske æreskoder og bruk av sosial kontroll Listhaug viser til. Dette rammer jentenes rett til utdanning og å velge ektefelle (97, 121).

Han går videre: Listhaug gjør her bruk av en form for politisk retorikk, hun tar en åpenbar vinnersak, dropper alle nyanser og fremstiller det som om man selv er den eneste som bryr seg. Listhaug underslår så to viktige sider av saken. For det første finnes det også en betydelig islamsk motstand mot det hun retter søkelyset mot.
Dernest har de verdier hun peker på ikke alltid vært en selvsagt sak i den norske, kristne tradisjonen heller. Det siste blir særdeles krevende når hun trekker frem «frihetsverdiene» (116), det hun også omtaler som «sentrale verdier som ytringsfriheten i vårt nasjonale fellesskap» (139).
jeg må medgi at det historisk sett ofte har vært mer nærliggende å tale om den kristne tradisjon med begreper som diskriminering av kvinner og offentlig meningssensur enn de store frihetsverdiene, i alle fall om vi legger dagens målestokk til grunn. De store frihetene er av nyere dato og hører det liberale samfunn tiI.

Kommentar:

Frihetene hører det nye liberale samfunn til, altså. Mener Listhaug det motsatte? Nei, selvfølgelig ikke. Professoren konstruerer en stråmann som ikke eksisterer, for å få ram på Listhaug. Han ser ikke Listhaugs utvidede horisont. Hun vil redusere sensur og diskriminering, ikke omvendt, som professoren antyder, helt og holdent innenfor sin horisont.

Men det kommer mer:

Professorens «trumf»? Jeg skulle ønske Listhaug i større grad holdt seg til dokumentert historieskrivning fremfor å dikte opp historien selv slik at den bedre passer inn i det ­prosjektet hun selv går for.

Kommentar: Han trekker slutninger fra fakta til bør, en tankefeil sett i filosofisk sammenheng.
Implisitt: Siden kristendommens paradigme var slik før, så er kristendommen slik nå. Han sier at Listhaug dikter opp historien om den kristne tro selv slik at den bedre passer inn i det prosjektet hun selv går for. Professoren mener at den kristne tro slik den var den gang, ikke kan være kristen tro. Professoren ser bort fra muligheten for at Listhaug snakker om kristendommen og kristendommen som et ideal, noe å strekke seg setter, med hele tiden med en underliggende unik konstitusjon som har eksistert fra begynnelsen av, men som menneskene tilnærmet alltid bare misbruker, mistolker, misforstår osv.
Professoren er ikke åpen for å spørre seg hvor «det liberale samfunnet» han nevner har disse idealene han selv tydeligvis inkarnerer fra, hvor de kommer fra og fra hvor styrken i «det liberale» kommer fra. Professoren mener at det er det liberale vi har å takke, ikke kristendommen og han forsøker å bevise dette historisk. (Det er verre enn å forsøke å bevis Guds eksistens i ren og helt uforbeholden og svært snevert oppfattet «naturlig teologi». Han ligger farlig nær dette å assosierer diskriminering av kvinner og offentlig meningssensur med kristendommen og kristentroen som sådan. Derfor tar Listhaug feil, i hans måte å se det på. Listhaug bør takke det liberale samfunn som ikke diskriminerer og ikke driver meningssensur. Men hvem andre enn kristendommen har «det liberale» - som professoren selv tilhører og identifiserer seg med - og har å takke for sin motstand nettopp mot meningssensur og kvinneundertrykking? (I kraft at f eks inkarnasjon og gudsbilde, forutsetningen for bl a oppdagelsen av det kristen-genererte og universelt gyldige menneskeverdet).

Det viser seg altså at Listhaug forankrer sine liberale verdier i kristendommen og da i kristendommen som vesensforskjellig fra alle andre tros-systemer, også fra det liberale paradigme, som jeg kaller det. For å forutsette at «det liberale» har fått det meste nettopp fra kristendommen, får imidlertid Listhaug av professoren seg en smekk over fingrene, (i stedet for å gi henne en påskjønnelse). Professoren utøver en slags feig og billig sensur, noe han mener – hvis man trekker de logiske konklusjoner ut av det han tilsynelatende så overbevisende hevder - ikke kan forbindes med den kristne tro. Han, altså, som mener at «det liberale» forklarer og står over kristennedommen og kristentroen og faktisk dømmer den til å friste et liv på den historiske dynge.

Listhaug mener ut fra sine premisser at det like fullt er kristendommen som har servert løsningsfundamentet for «det liberale samfunnet», at det er kristendommen som kommer først, ikke «det liberale». Professoren kommer i skade for å skape det inntrykk at det er han selv og han alene, og alle de han solidariserer seg med på venstresiden, som har realisert kristendommens idealer og det liberale samfunnet, i kraft at han selv er liberal, hvilket er hans ideal. Et slik ideal kan imidlertid aldri subsumeres som og foregis som kristendom i seg selv. Professoren ser ikke vesensforskjellen mellom kristendommen eller kristentroen som sådan og per se og alle andre tankebygninger som konkurrerer på trosmarkedet. (Og så får noen heller påstå at det ikke finne noen kristendom per se, at den faktisk intet «vesen» eller essens har, men dette lar jeg dem som kommer med denne innvendingen holde på med å forfekte så lenge de måtte ønske. De samme forfekter da også at islam heller ikke har noe vesen eller noen essens og forutsetningsvis da at kristendommen faktisk er vesenslike og! Dette forutsetter igjen at kristendommen og islam kan og må omformes i en ny og hellig syntese, der begge i realiteten forsvinner, med «det liberales» fødselshjelp og evige forsørger. For kristentroen er innvendingen irrelevant og kun en avledning bygget på irrasjonelle frykt for at kristendommen og kristentroen faktisk har rett og at den på alle filosofiske grunnlag faktisk er objektiv sann).
Listhaug på sin side faller ikke i selvmotsigelsenes kronisk fristende invitasjon. Hun forutsetter at kristne så vel som «liberale» faktisk kan synde. Professoren synes å mene at denne innsikten ikke kan gjelde ham selv og «de liberale» på dette området.

Listhaug vet at det ikke ligger i kristendommens vesen å skulle gå inn for å sensurer og diskriminere. Professoren synes å mene at det hører til kristentroens vesen å være for sensurering og diskriminering, siden jo kristendommen «var» slik for lenge siden. (Litt av en logikk, hæ?). Professoren syne å forutsette at islamkritikk i kraft at den eksisterer og pågår i seg selv er en form for sensurering og diskriminering. En slik oppfatning er selvsagt og selvinnlysende gal og dessuten en uhyrlig og forkastelig forutsetning.

Listhaug tilskrives av professoren en tro hun ikke har og at hun med nødvendighet derfor er illiberal, spesielt overfor innvandring og islam. Denne feilslutningen synes å gå professoren hus forbi.
Listhaug vet imidlertid utmerket godt noe professoren like utmerket godt ikke vet, nemlig dette at kristendommen er og forblir et høyere ideal mennesket kan strebe mot for å realisere, med hjelp av Guds nåde i tro, begge skjenket av Gud. Professoren synes å forveksle «det liberale» med Guds nåde og forsyn. Han reifiserer det liberale og tillegger det liberale en egen «personlig» agens, hvilket er absurd.

Professoren tror at idealet er realisert i kraft av «det liberale». («Det liberale» for ham synes være et ahistorisk fenomen). Han må da betrakte seg selv personlig som en mer realisert (kristen) enn Listhaug er, og at Listhaug er litetroende i forhold til ham selv og at «det liberale» han selv tror på, altså – særlig i praktisk politikk – er mer verdt og samtidig mer verdt. Han fremstår i denne konteksten ikke bare som en autoritet, men også som autoritær autoritet, hvis ikke mer illevarslende – (se i konklusjonen nedenfor).

Professoren forutsetter gjennomgående at Listhaug sammen med sine verdier er mindre verdt fordi hun angivelig skal være mindre liberal. Professoren «vet» dette, han forutsetter at Listhaug ikke kan vite det, fordi hun ikke er «liberal», det professoren mener man må være for å være sann kristen, nemlig dette at man er kristen fordi man er liberal og liberal fordi man er kristen. For å være kristen må man altså a priori være liberal, på professorens premisser. Men så er det da slik at også Listhaug er mot sensurering og diskriminering. Forskjellen mellom dem er at professoren mener seg å vite, mens Listhaug overgir eller hengir seg til håpet og troen. Og til idealet. Professoren stryker ut idealet i ligningen. Han har allerede realisert idealet - og idealet er ham selv og «det liberale». Professoren ser ikke dilemmaet i dette og følgelig heller ikke dilemmaets høyst tilstedeværende skjulte fare.

Professoren forsøker å sno seg ut av selvmotsigelsene og inkonsistensen på følgende lite flatterende og selvavslørende måte: «… Jeg kan ikke kreve at Listhaug skal være teologisk skolert, men … det (hun) må i alle fall et stykke på vei være gjennomtenkt … «.
Professoren etterlyser og maner til «større grundighet» og mer gjennomtenkning, i en prosess bort fra det gamle enhetssamfunnet til det åpne flerkulturelle samfunn vi har i dag. Han forutsetter at grundighet og gjennomtenkning er vilkåret for å være kristen og «i det liberale». Hvor er troen og tilliten til Guds ord?

Kommentar: Professoren slår her inn åpne dører. Listhaug er selvsagt enig med ham, her på hans premisser. Men det betyr ikke at professorens argumenter holder mål. Jeg mener professorens konklusjoner og debatteknikk eller retorikk er langt fra fruktbar og reelt belysende, snarere tvert imot.

Det professoren ikke forstår er at Listhaug snakker om kristentroen som et ideal alle mennesker både som individ og person ut fra ånden strekke seg etter for å realisere, vel vitende at bare Gud kan komme med Guds rike på jord, mens professoren freidig mener at det kristne idealet allerede er implementert i kraft av ham selv med ham selv som et levende bevis. Listhaug ser et ideal, professoren allerede et faktum.

Professoren tror han representere en bedre og mer velbegrunnet politisk metode å arbeide etter for å nå – det liberale målet - og for ikke å bomme på målet, (dvs synde). Men, dessverre: Ingen praktisk eller instrumentell spesifikk foretrukket metode er anvist eller presisert av Gud for hvordan vi kan innføre Utopia. Veien dit anvises positivt ikke av Gud, uansett hvilken metode mennesket måtte velge og uansett hva professoren måtte mene, noe Listhaug forstår i og med troen, men altså noe professoren ikke kan få seg til å tro, tilsynelatende i kraft av den samme tro, som viser å være alt annet enn samme tro, skal man følge professorene egne logikk. Professoren synes å forutsette at «det liberale» i seg selv er en positiv naturlig lov gitt av Gud i klartekst og som han for tilfellet er, har åpenbart for professoren i egen person og til like alle liberale med ham. Professoren begår her og i hele konteksten for øvrig, det jeg vil kalle «det historiske mistaket», en analogi til «det naturalistiske mistaket». Her slutter man da enten fra historien eller naturen til at Gud rent apodiktisk må eksistere og fra historien til den konklusjonen at kristendommen ikke kan representere seg som annet enn i «det liberale».

Når professoren skal snakke om innhold, velger han i stedet å snakke om det sekundære eller det formelle. Han skriver: «For det første var det fyrstene (staten) som underskrev og la frem kirkens bekjennelse, Confessio augustana for keiseren på riksdagen i Augsburg 1530. For det andre var en regelmessig forkynnelse av de ti bud i katekismen prestenes (kirkens) oppgave, politiske spørsmål medregnet».

Det utrolige her er at professoren tar dette som sannhetsbevis på at det knapt finnes og knapt aldri har funnest noen skille mellom det verdslige og åndelig regimente, (slik Listhaug hevder at det gjør). Dette er et eksempel på «det historiske mistaket» som jeg nevner. Han slutter mekanistisk fra historie til tro og teologi. På ny undervurdere her professoren Listhaugs evner, kunnskaper og teologiske innsikter, ja, til og med Listhaugs tro og trosgrunnlag. (Professoren nærmer seg «det hypermagiske», noe jeg har skrevet om her her her og her).

Konklusjon: Professoren vektlegger ikke en kritikk av islam som bestemmer islam ut fra islams egne hellige skrifter i seg selv, og hverken islam i funksjon eller islam som en konsekvens av sitt egenartede innhold og både som gitt og gudevillet sensurerende og diskriminerende en gang for alle, overalt og for alle, (jfr den islamske Menneskerettserklæringen av 1981 som er blitt vedtatt av nærmere 70 muslimske land og som er en erklæring som avkrever enorm respekt og stadig større innflytelse, selv om mange vestlige muslimer forsøker å flikke på den, i håp om større aksept for den og dermed for slam proper i Vesten).
Listhaug vektlegger derimot fokuset på disse egenskapene og denne funksjonen av islam. Professoren tror og forutsetter derimot at islamkritikk i Norge, tilknyttet Listhaug, kan virke sensurerende og diskriminerende på muslimer og overfor islam, og at det ikke fins potensiale i islam til på noe sikt og i fortsettingen å overta hegemoni som dominerende premissleverandør for alle nåværende troer, alle livssynspreferanser og alle eksisterende grunnverdier i landet overhodet.

Luther skiller i prinsippet skarpt mellom det han med Bibelen i hånd beskriver som Guds to regimenter, eller samfunnsbetingede virkemåter, kort sagt det politiske og det åndelige regimente, hvorav det siste hører troen til. Og det er her Listhaug er.

Professoren skiller imidlertid ikke mellom disse to regimentene og grunnen er at han ikke skjelner mellom «det liberale» og «det kristne». «Det liberale» og «det kristne» oppfattes som identiske regimenter. Her fins intet prinsipielt skille mellom «det liberale» regimente og «det åndelige» regimentet i professorens optikk og heller intet skille mellom «det politiske» og «det liberale». For å si det på en annen måte: Professoren mener å se at det ikke er vesensforskjell på A og B. Tankegangen hans strider da mot tankelovene eller førsteprinsippene som har vært selvinnlysende siden Aristoteles, helt frem til Hegel, som mente at disse lovene kunne oppheves i fremtidens syntese av alle motsetninger. De fleste vil være enige om at A ikke kan være A og samtidig være B samtidig som B er A og ikke B på samme måte og på samme tid. Professoren synes ikke parat til å anvende tankelovenes prinsipp her, ja, han synes å forkaste en slik logikk med overlegg. Listhaug holder seg derimot til sunn fornuft og Aristoteles, enten hun gjør det fullt bevisst eller ikke.

Professoren gjør seg dermed til talsmann og misjonær for en politisk-åndelig bevegelse med innebygd tendens mot det totalitære, mot en totalitær ett-regimentslære. I prinsippet ligner en slik lære mer på islamsk og strikt calvinistisk lære enn på luthersk lære. Professorens lære ligner kanskje mer på disse lærene enn han selv er klar over. Litshaug er derimot mer lutheraner med kors på halsen og dermed langt mindre totalitær enn professoren vil like å tenke, og langt mindre «liberal-totalitaristisk» enn professoren, i kontrast, jo viser seg å være.

Det er Listhaug som er den sant kristne liberale, ikke professoren. Listhaug er eksistensielt anti-totalitær nettopp fordi hun vet både å skjelne og skille. Professoren derimot vet hverken å skjelne eller skille og tenderer derfor i sin essens mot det totalitær. Og der har vi problemet i et nøtteskall.

Mer komisk kan det ikke bli. Det er «alarmism by default» fra professorens side.

Hallgeir Oppraak