NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

søndag 31. mai 2020

Den apostoliske trosbekjennelse. Den tredje artikkel


Av Olav Hermod Kydland. 

«Jeg tror på Den Hellige Ånd, 
en hellig, allmenn kirke, 
de helliges samfunn, 
syndenes forlatelse, 
legemets oppstandelse 
og det evige liv.
Amen.»

Luthers forklaring til den tredje artikkel lyder slik:
« Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham.
Men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg med sine gaver, helliggjort meg og holdt meg fast i den sanne tro.
På samme måte kaller, samler, opplyser og helliggjør han hele den kristne kirke på jorden, og bevarer den hos Jesus Kristus i den ene sanne tro. I denne kristne kirke tilgir han daglig alle synder hos meg og hos alle som tror.
På den ytterste dag skal han vekke opp meg og alle døde, og gi meg og alle som tror på Kristus, evig liv. «
Hvem er Den Hellige Ånd?
Bibelen sier oss klart hvem Den Hellige Ånd er. Den Hellige Ånd er en person, den tredje person i guddommen. De oldkirkelige symbolene understreker sterkt Åndens plass i treenigheten.
Den Hellige Ånd har utgått fra Faderen og Sønnen og er ett med disse. Han er evig og av samme vesen som Faderen og Sønnen. Den Hellige Ånd er ikke noen upersonlig åndsmakt. Jesus taler om han som «talsmannen»: ”Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere”. (Joh 14, 26).
Vi finner mange benevnelser på Den Hellige Ånd i Bibelen: Ånden (Matt 4, 1), Guds Ånd (1 Mos 1, 2; 1 Kor 2, 11), Guds gode Ånd, Herrens Ånd, Faderens Ånd, Kristi Ånd, Sønnens Ånd, Livets Ånd, Nådens Ånd, Bønnens Ånd, Barnekårets Ånd, Visdoms Ånd, Råds Ånd, Styrkes Ånd, Forstands Ånd, Sannhets Ånd, Åpenbarings Ånd, Doms Ånd, Renselses Ånd, Herlighetens Ånd, En evig Ånd og Den høyestes kraft.
Det er viktig å se trosbekjennelsens ledd som et hele. Vi tror på en Gud. Åndens gjerning må ikke sees som noe spesielt som er løsrevet fra Faderens og Sønnens gjerning.
I den tredje trosartikkel bekjenner jeg at jeg tror på Den Hellige Ånd. Slik som Skriften omtaler Den Hellige Ånd på samme måten bekjenner jeg subjektivt at slik er Den Hellige Ånd både i vesen og gjerning.
Pinsedag
Den kristne kirke ble først en virkelighet på pinsedag. Jesus måtte første lide, dø og oppstå før han sendte Den Hellige Ånd. Jesus sier i Apg 1,8: ”Dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende”.
Det var først da Ånden ble utgytt at disiplene fikk klarhet i det budskapet de skulle bringe videre ut over hele verden.
«Men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet»
Ingen kan ved egen fornuft tro på Jesus Kristus. Mennesket er en fallen skapning som ikke søker frelse. For det falne mennesket vil ikke tro på Gud, men det vil klare seg selv, tilfredsstille sine ønsker og begjær, og danne sin egen gud eller sine egne guder.
Mennesket er fortapt pga. sine synder og misgjerninger og søker ikke Gud. Men Gud søker menneske for å få den enkelte i tale. Loven forkynner hva Gud krever av mennesket. Når så den enkelte hører hva Gud krever, er det noen som gir opp og sier at kristendommen er over evne.
Andre igjen gjør så godt de kan for å holde loven, men de makter det ikke. De gir opp og vender seg til Gud i sin nød. For slike skal evangeliet lyde. Det var en som klarte det, nemlig Jesus Kristus som døde for all verdens synder på Golgata kors og sto opp den tredje dagen til vår rettferdiggjørelse.
Den Hellige Ånd og Ordet
Den Hellige Ånd er bundet til Ordet. Når evangeliet lyder, da er Guds kraft i funksjon. Evangeliet er nemlig «Guds kraft til frelse» for hver den som tror,» (Rom 1,16).
Hvordan oppstår så troen? Rom 10, 17 forteller oss det: «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord”. Når et hjerte åpner seg for evangeliet, fører det alltid til frelse. Jesus sier: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt.» (Mark 16,16).
Troen skal imidlertid vokse, næres og befestes. Det er Ånden som gjør alt dette. Han skaper troen og oppholder den. I Heb 12, 2 står det at Jesus er ”troens opphavsmann og fullender”. Her ser vi altså at det er Den treenige Gud som er i virksomhet.
Men det er ikke bare meg dette gjelder. Luthers forklaring sier: ”På samme måte kaller, opplyser og helliggjør han hele den kristne kirke på jorden og bevarer den hos Jesus Kristus i den ene sanne tro. I denne kristne kirke tilgir han daglig alle synder hos meg og hos alle som tror.»
En hellig allmenn kirke
Hva er kirken? Ordet ecclesia betyr mennesker som er kalt sammen ut fra verden til en ny sammenheng. Kirken er de troende som Gud har kalt til å samles om ord og sakrament. Kirken er der hvor Gud er.
NT bruker bilder for å uttrykke enheten mellom Kristus og hans menighet. I Joh 15, 5 sier han: «Jeg er vintreet, dere er grenene”. Jesus er hele treet, ikke bare stammen. Uten livsforbindelse med treet betyr grenene ingenting. I Joh 15, 4 sies det at grenene ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når det blir i treet.
Samme tanke kommer fram når menigheten kalles Kristi legeme. ( 1 Kor 12, 27.) I Kol 1, 18 leser vi: Og han er hodet for legemet, som er menigheten”. Et legeme er ikke noe uten hode. Alt dirigeres fra hode. Kristus leder menigheten, eller kirken.
Kirkens ytterside eller synlige side
Ordet kirke betyr det som hører Herren til. Kirkens ytterside kan vi se i dens funksjon. Mennesker samles om Guds ord, de nyter nattverden og bærer sine barn til dåpen. Dessuten driver kirken arbeid utad som diakoni og misjon. Alt dette kan vi se. Dette er med andre ord kirkens synlige side eller ytterside.
Forskjellen mellom den synlige og usynlige kirke
Her ser vi forskjellen mellom den synlige og den usynlige kirke. Den synlige kirke er splittet, oppdelt i en rekke kirkesamfunn. Vi ser også kirkens feilgrep og synder, men det er kirkens ytterside.
Men for kirken som samfunn av de hellige omkring ord og sakrament, gjelder bekjennelsens ord. Kirken er en enhet, kirken er hellig og kirken er for alle.
Apostelen Paulus sier i Ef 4,4-6: ”Det er ett legeme og en Ånd, likesom dere og ble kalt med ett håp i deres kall. Det er en Herre, en tro, en dåp, en Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle”. Kirken er en enhet selv om man er oppdelt i ulike kirkesamfunn. Kirken er Jesu legeme.
Augustana art. VII: ”For kirkens sanne enhet er det nok å være enige om evangeliets lære og sakramentenes forvaltning. Det er ikke nødvendig at man over alt har de samme menneskelige overleveringer eller kirkelige former og sermonier.”
Enheten bygger altså ikke på ytre ordninger, men på evangeliets sannhet. Derfor er vranglære så farlig, for den ødelegger enheten. Luther sier: «”Liv og død beror på dette at menneskene beholdes i den sanne lære.”
Kirkens hellighet
Kirken betegnes videre som hellig. I 1Pet 2,9 sies det: ” Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys”.
Kirken er hellig fordi Gud er hellig. Kirken er et hellig folk, Guds folk, utskilt fra denne verden, forskjellig fra denne verden. Kirken, Guds folk, er av et annet vesen og en annen art enn verdens rike og verdens barn. Fredrik Wisløff sier: ”Kirken representerer den evige Gud i en dødens verden.”
Kirken er allmenn eller alminnelig (latin: catholicam)
At kirken er allmenn, vil si at den er for alle. ”Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle en i Kristus Jesus” (Gal 3,28).
Det er ingen forskjell i stand, rase eller kjønn. Kirken er for alle som søker frelse i Kristus. Fredrik Wisløff peker på at kirken er for hele menneske, ikke bare sjelen. Videre har budskapet noe å si for hele samfunnet. Han tenker da på lovens 1. bruk.
Kirken (Guds folk) har også et misjonsansvar: ”Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler” (Matt 28,19).
At kirken er allmenn betyr da at den omfatter alle forhold og at den er universell.
De helliges samfunn
Kirken er etter sitt vesen usynlig. Pontoppidan spør (522): «Hvordan kan det da være forskjell mellom den synlige og usynlige kirke, når det bare er èn kirke? Så svarer han: Det er bare en kirke. Men i den utvortes og synlige hop av mennesker er det to slags lemmer, nemlig hyklere og sanne kristne.»
Mange kaller seg kristne i dag, men de vil ikke leve etter de 10 bud og dermed etter Faderens vilje.
« Hvem er de sanne kristne og kirkens rette lemmer?» Spør Pontoppidan og svarer: «De som i troen gjør Guds vilje, så de blir hos Herren og er en ånd med ham1 Kor 6,17
De som lever i samfunnet med Kristus er en enhet i Kristus. De har fått Kristi Ånd (sml. Rom 8,9). De troende vet at de har gått over fra mørket og døden til lyset og livet. De hører både sammen med Kristus og sammen med hverandre på en inderlig måte.
I de helliges samfunn skapes nød for ufrelste og ønske om å hjelpe andre på forskjellige områder: Å drive misjon, både heime og ute, søndagsskole og diakoni.
Det er også viktig at alle kristne har et åndelig hjem hvor de kan bli oppbygget, og hvor de selv kan tjene andre.
Det alminnelige prestedømme
Til den hellige alminnelige kirke hører det alminnelige prestedømme. Apostelen Peter sier (1 Pet 2,9): ”Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys”. Dette ordet sier at alle kristne er prester for Gud, dvs. hver enkelt har åpen adgang til Gud uten noen menneskelig mellommann. På grunnlag av det alminnelige prestedømme har alle troende anledning og frihet til å vitne om Jesus Kristus og be til ham.
På grunnlag av det alminnelige prestedømme har alle troende ansvar for det som forkynnes og læres. Kristne har plikt og rett til å advare dem som slår inn på avveier og avviker fra Kristi lære, ellers blir de medskyldige med dem som farer vill (2 Joh v. 9-11).
I tillegg til den utrustning alle kristne får, gir Herren også spesielle nådegaver. Vi finner disse nådegaver omtalt i 1 Kor 12 og 14. Hensikten med nådegavene er at menigheten skal oppbygges.
Syndefallet og syndenes forlatelse
Bare Adam og Eva, ble skapt i Guds bilde, men var ulydige mot Gud. Syndefallet førte til skilsmisse mellom Gud og menneskene. Historien vitner om syndefallets konsekvenser både for menneskeheten og det øvrige skaperverk. Over den syndige verden hviler Guds vrede. Men Gud hadde sin frelsesplan klar. Joh 3,14: ”For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv”.
Menneskehetens største problem er synden selv om de fleste ikke erkjenner det. Men Jesus tok all verdens synd og skyld på seg og sonet den. Derfor får hver enkelt som tar imot han, syndenes forlatelse og blir erklært rettferdig å være. Dette er rettferdiggjørelse ved tro. Luther sier: ”Det er den artikkel hvormed kirken står og faller”.
Rettferdiggjørelsen ved tro
Rettferdiggørelsen skjer i himmelen hvor Gud erklærer en synder som har tatt sin tilflukt til Jesus for å være rettferdig, dvs. han blir frikjent for sine synder og får Jesu Kristi rettferdighet. Dette er det herlige plassbytte. Jesus tok synderens synd på seg og den botferdige synder får Jesu Kristi rettferdighet isteden. Samtidig blir han eller hun født på ny og blir et nytt menneske.
Luther sier i sin forklaring til den tredje trosartikkel: ”I denne kristne kirke tilgir han daglig synder hos meg og hos alle som tror”.
Vi synder daglig i tanker, ord og gjerninger derfor må vi daglig vende oss til Gud. Ved Jesus Kristus har vi nå adgang til nåden som vi er står i. Vi er ikke lenger under Guds vrede, men under Guds nåde.
Legemets oppstandelse og det evige liv
Det er helt sikkert at alt som lever, går døden i møte. Hva så? Er alt slutt med døden? Apostelen Johannes sier i Joh 5,28-29: ”Undre dere ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene skal høre hans røst. Og de skal komme ut, - de som har gjort det gode, til livets oppstandelse, men de som har gjort det onde, til dommens oppstandelse”.
Forventningen om Herrens gjenkomst ansporer alltid kristne til et hellig liv. Bibelen oppfordrer til ”å ferdes i hellighet og gudsfrykt”(2 Pet 3,11) og jage etter helliggjørelse” (Heb 12,14). Likedan advares det mot å bli revet med av ”de lovløses villfarelse” (2 Pet 3,17).
Troen på legemets eller kjødets oppstandelse fører oss fram til evighetens grense. Fredrik Wisløff sier: ”Evighet er noe blivende. Den er bestandig nå. Og dette nå er mettet av det absolutte, av det grenseløse, av Gud selv”
Legemets oppstandelse betyr at legemet skal stå opp av graven i sin tid, men ikke alle skal sovne inn. Se hva Bibelen sier i 1 Kor 15,51-55!
Gud skal skape en ny himmel og en ny jord. Alt skal bli nytt. Guds bolig skal være hos menneskene, og Gud selv skal være deres Gud.
Døden og syndens konsekvenser er borte. Guds ord sier:”Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort”. (Åp 21,4).
Dessuten skal Guds folk få oppleve et fullkomment samfunn med Jesus Kristus. Nå er det ikke noen begrensninger lenger. Apostelen Johannes skriver i 1 Joh 3,2: Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når Han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som Han er”.
Sangeren sier slik: «Så sovner jeg trygt i ditt hellige navn, Du våker til natten ender; Når morgenen stiger, jeg er i havn Og fedrelandet gjenkjenner. Da kysser jeg med usigelig fryd De naglemerkede hender”.

Olav Hermod Kydland