Og både NATO og EU «danser» på lag med de udemokratiske USA-haukene.. Joe Biden vil krig for å ta vekk oppmerksomhet fra sin egen ekstremistpregede utilstrekkelighet. Og det alt mens Ukraina-krigens økende negative konsekvenser sprer seg som ringer i vannet - nå helt ukontrollert og med USA og dollarens rolle under økende tvil. Det store spørsmålet til slutt blir - hvem taper mest; det hovmodige, selvgode Vesten, eller Russland og/eller Kina? Europa ligger fra før av nær dårligst an i en verden av stor uenighet, med svake, multikultur-frelste ledere og knapt sanne EU-patrioter. Fordi EU er ikke et land som det noensinne vil bli verdt å kjempe for, dvs å sloss og å dø for. Derfor er EU dødfødt. For øvrig var EU i økonomisk unnabakke allerede for lenge siden; det såkalte svake kontinentet.
Krigspropagandaen mht Ukraina blomstrer som aldri før, men undertonen på vestlig side viser nå tegn til sprekker. Ikke rart det, for «slagmarken» stemmer ikke lenger helt overens med retorikken. Den var fra russisk side alltid mer lavmælt og mindre bombastisk, noe som Russland i det lange løp synes å tjene på. Kina har også vært langt mer edruelig, ikke rart det, de ligger stille og best an til å bli den store vinneren, dvs med USAs tapte verdens hegemoni, om vi da kan snakke om vinnere i en grusom slagmark av umenneskelighet. Jeg spår Zelensky ingen stor fremtid, ei heller ikke de mediene og politikerne som har falt for hans demagogi.
Hvem er jeg? Ikke annet enn enkel sjel som forsøker å lese og resonnere meg frem til å forstå nåtiden og litt om fremtiden. Som det heter, selv en nær blind høne kan finne et korn.. Eller, som det også heter: I de blindes krigshissernes verden av propaganda kan «den nøytrale» gjøre seg hørbar noenlunde farefritt. I politikkens verden er imidlertid ingenting helt farefritt fordi særinteresser alltid trumfer sannhet. Vår verden er en egoistisk verden som er preget av løgn, nær politikernes forutsetning (som i stol-leken) hvor virkeligheten må vike for det å ha en stol å sitte på.. Hvor det å være såkalt antistatlig i et prektig land som Norge er nesten som å svømme oppover elven - totalt uaktuelt for ambisiøse politikere..
Heldigvis er jeg ikke politiker, ei heller på jakt etter et økonomisk utkomme i min forlengst pensjonerte alder. Det gjør meg frimodig, ja privilegert. Blant annet til å banne i den politiske kirken. Samt å være både kritisk og negativ. Av natur er jeg det motsatte og fremmer helst glede og optimisme. Men mht politikkens selvsentrerte verden av egoister som bruker folkets penger hensynsløst (på å fremme seg selv), kan jeg dessverre ikke være optimistisk. Jeg har knapt tenkt på det før, men det politikerne nå fremmer, er kommunisme, selv Høyre. Hvilket bringer meg til dokument kronikken 23/5/22: «Venstresiden mest mot ytringsfrihet i Norge».
Arnt Folgerø skrev dette i en lang avhandling som bekreftet hva jeg lenge har ment, at der kun er liten gradsforskjell mellom Ap og Høyre hva angår ytringsfrihet, demokratiets selveste forutsetning. Det bekrefter at kommunismens virkelighet har rammet oss: En rigget verden. Hverken Russland eller Kina tror lenger på kommunismen - som sådan - annet enn som et skalkeskjul for autoritær makt. Men Vesten er ikke lenger bedre, deres skalkeskjul er helt andre og like uærlige fakter der de på et udemokratisk vis ønsker å underlegge oss FN og andre korrupte internasjonale organisasjoner, senest demonstrert mht WHO og det norske helsevesenet... Klaus Schwab, WEF og andre føyer seg inn, med søkkrike opportunister som Bill Gates; alle disse vil gjøre oss små men angivelig lykkelige og fattige, men viktigst, også autoritært kontrollert.
Så hvem kan man tro på, politikere; hvem tror på de betalte riksmediene, hvem i det hele tatt kan vi mest tro og stole på, muslimer eller kristne? Eller ingen lenger? Når vi snart ikke kan tro på vår egen nabo lenger, så splittet ønskes vi regjert, tilsynelatende.. I Skandinavia kan vi knapt tro på Sverige, i Europa kan vi overhodet ikke tro på EU, og i den vestlige sivilisasjonen kan vi heller ikke lenger tro på USA. Så hvem andre kan vi tro på, Russland og Kina? I tidligere tider trodde vi på oss selv, men det liker ikke politikerne. Det gir dem ikke spillerom til splitt og hersk, til like lett å spille sitt egoistiske spill, så råtten synes verden blitt. Hvem tjener på dette, er det deg eller meg, oss folk flest?
Jeg kan ikke snakke for deg, men påpeke at ærlige nasjonalister finnes fremdeles. Selv er jeg opplagt sterkt imot en tilslørende og stadig mer korrupt og autoritær stat. Gjør det meg til en farlig person og Norge antistatlig? Det sistnevnte ordet er siste nytt hva angår maktens triks og forskjellige utsagn for brutalt å holde oss nede. Ja, dessverre, jeg synes kommet ut på feil side. Mitt anliggende her er derfor å advare dere leserne og får dere til å lese boken til Ole Jørgen Anfindsen, Selvmordsparadigmet, som våre myndigheter i 2010 underslo og som jeg omtalte nylig over to kronikker på nettstedet Spikers Corner. Den dype staten gjorde det samme med «min» bok i 2013, Makt Myter Media, et annet forsøke på å komme til ordet med litt samfunnssannhet.
Dan Odfjell, Samfunnsdebattant
Kommentarer
Legg inn en kommentar