Redaktør i Dagen, Tarjei Gilje
har skrevet en artikkel i Dagen som av de fleste er forbigått i
taushet, formodentlig fordi den er så ullent, feigt og søvndyssende
skrevet. Den fortjener en plass i skyggen, men innholdet i artikkelen
bør like vel få sin plass i «samtalen». Den bør vekke noen og
enhver.
Sammendrag av artikkelen som i sin
helhet kan leses: her
Gilje blåser i luren: Det er
når vi møter motstand at vi får vist hva som bor i oss. Hvor
godt forankret er det vi mener å stå for?
Kommentar: Her sår Gilje tvil
om kristentroens forankring. Nei, han vet ikke. Men det står seg
ikke for en kristen å ikke vite. Særlig ikke åpenlyst, og så i
Dagen, da.
Gije: Hva er det vi
regner som verdifullt? Og hvordan forholder vi oss til dem som
står for noe annet?
Kommentar: Dette er et ledende
spørsmål og en tilsnikelse. Han sår tvil om troens objektive
grunnlag og appellerer til et anonymt «vi», inkludert ham selv,
selvsagt. Her vil han bidra med å gjøre sitt implisitte fundament
universelt for alle kristne. Han er imidlertid lite flink til å skjule
hvor han står. Han frykter ikke å bli akseptert, nei, han higer
etter å bli nettopp akseptert, samtidig som han fordømmer de han er
uenig med (som om dette skulle dreier seg om en guddommelig gitt
konsens-tro og ikke sann kristen tro basert på Bibelen).
Gilje: Vi kristne har et
ganske høyt ideal å strekke oss etter, Mesterens formaning til
å elske sine fiender. Med Pride blir det tydelig at tradisjonelle
kristne befinner seg i en klemme.
Kommentar:
Klemme? Plutselig snakker han nå på vegne av et «vi». Meningen må
være å isolere alle som ikke er «vi», på Giljes
premisser, som er alt annet enn Bibelens premisser, men på
samfunnsutviklingen pluss Giljes premisser. Hva betyr «et
ganske høyt ideal»? Hvilke gjerninger er det han vil at vi skal
gjøre for å nå frelsen? Mesterens lære er ikke noe «ganske høyt
ideal». Det er mye mer enn det, og stikker mye dypere.
Gilje: Man må nærmest
forsvare hvorfor man ikke går i Pride. Det er liten interesse for å
skjelne mellom det å kjempe mot vold, hets osv og det å kjempe mot
normoppløsning..
Kommentar: Her forsøker Gilje å
vise sin sympati for de «stakkarene» som ikke går i Pride og som
er imot normoppløsnningen, mens han mer enn antyder at hans egentlig
sympati ligger hos dem som kjemper mot vold, hets osv – som om
tradisjonelle kristne ikke skulle gå nok mot slike metoder og
begrunnelser. Gilje setter opp en falsk dikotomi, noe som
selvsagt ikke burde stå seg i en kristen avis som Dagen. Gilje
gjemmer seg i frykt i det store «man» - der føler han seg trygg,
der trenger han ikke å være tydelig. Ja, trenger han egentlig å
tro, der?
Gilje forsetter: Det er ikke så
lett å vite hva som er den mest kristelige tilnærmingen i en
brytningstid som vår. Noen forfekter en tradisjonell kristen
seksualmoral. Andre velger å endre standpunkt.
Kommentar: Giljes primære
interesse er å så tvil blant kristne om hva som er den mest
kristelige tro og hvem som har den kristne tro, samtidig som han
implisitt viser at han eksplisitt er mot
«tradisjonelle kristne standpunkter». Han mener at dette beror
på valg, uten referanse til Bibelens «valg» og klare
budskap.
Forankringen er med andre ord noe vi
selv skal konstruere, utenfor Bibelen. Det passer ham sikkert
godt. Hele innlegget hans oser av frykt for Pride-folkene og alle som
støtter Pride. Han frykter at de skal fryse ham ut eller kritisere
ham, slik at han blir utstøtt fra «selskapet». Og isolert.
Han er med andre ord redd for ikke å
være emosjonelt korrekt nok. Frykten tvinger ham dermed inn i en
posisjon hvor dvask opportunisme for ham synes å være eneste vei ut
av dilemmaet. Derfor appellerer han til begge parter idet han i
forsøker så godt han kan å skjule hvor han egentlig hører hjemme
i landskapet og hvilke hensikter han har med artikkelen. Han gjør et
billig forsøk på å skjule hvor innyndende hans tilnærming er og hvor
fryktbasert den underliggende holdningen hans er.
Gilje igjen: Atter andre velger
å stå for det de stod for før, men uten å gå like høyt på
banen offentlig. Hvem er kloke, hvem er modige, hvem er feige?
Kommentar: Spørsmålene er gode å
ha for anledningen, de tjener til å fremstille ham selv som tolerant
og liberal. (Egentlig er han like overbærende som nedlatende). Han
tar jo kjærlig hensyn til alle, ikke sant?, han fremstiller seg selv
og de holdninger han måtte ha som normative, hvilket det ikke er.
Ikke på noen måte.
Gilje spiller med andre ord med
dårlige kort og tigger med sin vaghet om bifall fra alle sider. Han
ser ikke at kristentroen ikke er nøytral, at kristentroen er faktisk
ekskluderende og kall det gjerne «intolerant» når det kommer til
Jesus selv. Han viser klart til «loven», helt fra den gang Gud
skapte Adam og Eva til mann og kvinne. Gilje stiller dermed
spørsmåltegn ved Guds «moral», om aldri så indirekte og
innsmigrende. Det er jo ikke til å tro. Det er oppsiktsvekkende.
Gilje: I alle tilfeller kan vi
konstatere at kirkens tradisjonelle del har havnet i en ulykkelig
situasjon, hvor den blir sett på som en opprettholder av
undertrykkelsen …
Kommentar: Se her ja, her kommer
det helt store. Gilje avslører det han til nå i sin artikkel har
forsøkt å skjule – av frykt for Pride.
Gilje: Konservative og liberale
kristne er enige om at Jesus opptrådte radikalt og kjærlig i møte
med mennesker som ble uglesett av omgivelsene. Hva betyr det i
dagens situasjon? Jesus sa både «Heller ikke jeg fordømmer deg»
og «gå bort og synd ikke mer». Hvem er tollerne, hvem er
fariseerne, og hvem er kvinnen som var grepet i ekteskapsbrudd i
dagens situasjon?
Kommentar: Her mener Gilje at det
beste er å så tvil, for slik har han selv sjanse til å bidra til
en felles, helt sekulær og fast konsensus eller plattform, en
forankring helt uten Bibel. Gilje vil være radikalt kjærlig mot
mennesker som er uglesett … av de tradisjonelle kristne, som nå er
blitt fariseere, ifølge Gilje. Tydeligere kan Gilje ikke heise
flagg.
Og hva betyr uglesett av
omgivelsene? Jo, det må bety å tro slik tradisjonelle kristne tror.
De ugleser. De er allerede isolerte, en ønskedrøm for Gilje.
Gilje: Det er vanskelig å nå
frem med nøktern argumentasjon om mulige langsiktige
virkninger av å relativisere familiebegrepet eller å undergrave
forståelsen av at menneskene grunnleggende er skapt som
kvinne og mann. Tradisjonelle kristne ender opp med
å bli unødvendig dystre og fryktsomme.
Kommentar: Gilje vet her skråsikkert
hva nøktern argumentasjon er for noe. Det er
den argumentasjon som han selv forfekter, ingen tvil om det. Han
kjenner også skråsikkert nå hvem som er hans hovedmotstandere, og
det er de som ifølge ham selv altså ikke er
«nøkterne», hvilket han selv og Pride er. Han forsøker å skape
et inntrykk av at dette er et faktum og at han derfor selv står
nærmere å oppfylle Mesterens høye ideal enn det de tradisjonelle
kristne gjør. Han truer med andre ord tradisjonelle kristne med
Jesus selv. Gilje påberoper seg en status på linje med Gud selv.
Og i seg selv er dette en trussel.
Gilje igjen: Frykt er sjelden en god
driver. Det står likevel klart at resultatet blir en
ytterligere marginalisering av tradisjonelle kristne. Det blir
stadig vanskeligere for unge, mange flere unge kristne gir
opp. Ingen ønsker vel å fremstå som ubarmhjertig eller ukjærlig.
Kommentar: Her viser Gilje
endelig sitt sanne ansikt, et ansikt han til nå i artikkelen har
forsøk å skjule, for bedre å kunne innynde seg overfor og
underlegge seg Pride-syndromet, samtidig som han tar avstand fra
synden, som i hans øyne ikke fins, annet enn i form av fariseerens
synd, dvs den synd de tradisjonell kristne nå bedriver. Han synes
imidlertid synd på tradisjonelle kristne. Han maner til forståelse
for seg selv og de han sympatiserer så inderlig med: De som etter
hans mening ikke vil konfrontere noen med synden og syndene, bortsett
da fra de «fariseere» som er de tradisjonelle kristnetroende.
Gilje: Mesteren selv er vårt fremste
forbilde. Hvordan går det an å være sannheten tro i
kjærlighet i dag? Hvordan kan vi peke på Jesus som hele verdens
frelser og samtidig forkynne hans kall til omvendelse – uten å ta
lett på den berettigede smerten mange som homofile kjenner på?
Kommentar: Å være sannheten tro i
kjærlighet er for Gilje å følge ham – dvs Gelje og hans ge liker, og de han
serviliserer seg under og som han gladelig
tilstår seg «all makt» til å tilgi synder, spesielt egne synder,
ja, og til og med synder som etter deres egen mening ikke finnes!
Gilje har «elegant», dvs sofistisk eller retorisk, tiltatt seg selv
rollen som en hellig prest som kan tilgi ham hans egne synder. Han
glemmer at bare én er god, og det er Gud.
Gilje gir følgende patentsvar som
antakelig skal borge for all kjærlig tilgivelse med ham selv og
Pride i sentrum og i evig tilgivende og nådig fokus:
Akkurat nå er det ikke lett å svare
på dette, skriver Gilje. -Det blir nok ikke så lett i morgen
heller. Men dette er den tiden vi lever i. Isolasjonisme er ikke
et godt kristent svar. Ikke fariseisme heller. Men vi trenger å
be Gud om hjelp, og vi trenger å snakke åpent sammen om hvordan
kirken kan være på sitt beste i Norge i 2019.
Kommentar: Og med dette har den
kristne Gilje staket ut veien i ødemarken. De tradisjonelle
kristne har intet godt kristent svar. Ifølge ham selv.
De skal helst isoleres, dvs fryses ut,
sammen med Biblenes klare og frelsende ord.
Konklusjon: Det står seg ikke for en
redaktør i en kristen avis å være så tvilende på tradisjonell
kristen tro og samtidig være så fanatisk overbevist om at
tradisjonell kristen tro ikke representerer noe godt svar, men
snarere fortjener å bli et isolert fenomen, fjernt fra Pride
og den selvforherligende fromhet som der manifisterer seg, helt
sammenfallende med Gilje’s tro, i egen person.
Se for øvrig her
om Morken og Dagen og mer om Gilje
og Dagen og Presten
som ble nektet plass i Dagen
Hallgeir Oppraak