Den apostoliske trosbekjennelsen. 2. trosartikkel

Av Olav Hermod Kydland. 

«Jeg tror på Jesus Kristus,

Guds enbårne sønn, vår Herre, 

som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, 

født av jomfru Maria, 

pint under Pontius Pilatus, 

korsfestet, død og begravet, 

fór ned til dødsriket,

stod opp fra de døde tredje dag, 

fór opp til himmelen, 

sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, 

skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.»

Det er naturlig som Fredrik Wisløff gjør i sin bok ”Trosbekjennelsen” å dele 2. artikkel opp i tre avsnitt:

1. Kristi person. Han var Gud og mann.
2. Kristi fornedrelse. Forsoningen.
3. Kristi opphøyelse. Oppstandelsen, himmelfarten og gjenkomsten.

1. avsnitt:

«Jeg tror på Jesus Kristus,
Guds enbårne sønn, vår Herre, 

som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, 

født av jomfru Maria,»

Jeg tror på Jesus Kristus

Jesus betyr Frelser. Kristus betyr den salvede og er en tittel. Jesus er altså den som Gud har salvet til å utføre en frelsesgjerning. I GT ble kongen, profeten og presten (ypperstepresten) salvet. Derfor har en også talt om Jesu tredelte embete: kongelige, profetiske og yppersteprestelige.

I den andre trosartikkel bekjenner vi at Jesus er den Gud har salvet til å utføre sin frelsesgjerning.

Guds enbårne Sønn

Videre bekjenner vi at Jesus Kristus er Guds enbårne Sønn.. At Sønnen er født av Faderen fra evighet av, viser oss det rette og nære forhold mellom Faderen og Sønnen. Sønnen er sann Gud fra evighet og har dermed alltid vært til. Han er ikke skapt, men født av Faderen. Han har åpenbart Gud. Apostelen Johannes sier (Joh 1,18): ”Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, han har forklart ham”. Derfor kalles han også Ordet i Joh 1,1: ”I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud”. Her blir det tydelig sagt at Sønnen var hos Gud, og at han er Gud.

Jesus Kristus – vår Herre

Bibelen vitner om at Jesus Kristus er Herre. Rom 10,9 sier: ”For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst”.

Apostelen Paulus sier i 1 Kor 12, 3 b: ”Og ingen kan si: Jesus er Herre! – uten i Den Hellige Ånd”. Det er altså Den Hellige Ånd som må overbevise oss om at Jesus er Herre. Det skjer ved gjenfødelsen når det nye livet begynner.

Jesus er alle de troendes Herre. Det vil si Jesu herrevelde omfatter menneskets hele eksistens, ikke bare gjerninger, men også hjerte og vilje.

Uttrykket ”vår Herre” peker også videre. Han har skapt alle ting, holder alt oppe og har betalt løsepengen for hele menneskeheten. Derfor strekker hans herrevelde seg over alt, hele universet, både over styresmakter og samfunnsliv.

Sann Gud og sant menneske

”Jeg tror på Jesus Kristus – unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria”.

Jesus er Guds Sønn fra evighet av. Han er ikke skapt, men født. Han er dermed sann Gud.

Men han er også sant menneske. Det vitner Skriften om. (Se Matt 1, 18; Luk 1,31-33!) Maria var villig å være ”Herrens tjenerinne”. Jesus ble unnfanget og født ved et under, ved en nyskapelse i Marias morsliv.

Hva er så innholdet av dette ledd i den andre artikkel? Apostelen Johannes sier: ”Ordet ble kjød” (Joh 1,14). Jesus ble menneske. Dette kaller vi inkarnasjonen (egentlig «kjødpåtagelse»).

Følgelig er Jesus sann Gud og sant menneske i en person. Det har han vært fra unnfangelsen av og blir det i all evighet. Det var som Gud-menneske Jesus ble verdens frelser.

Selv om Jesus var sant menneske, så var han uten synd. (2 Kor 5, 21; Heb 4,15). Jesus var et menneske som oss, men forskjellen bestod i at han var uten synd.

2. avsnitt

«Pint under Pontius Pilatus, 
korsfestet, død og begravet, 
fór ned til dødsriket,»

Luthers forklaring

«Han har gjenløst meg fortapte og fordømte menneske, frikjøpt og frelst meg fra alle synder, fra døden og fra djevelens makt, ikke med gull eller sølv, men med sitt hellige og dyre blod, og med sin uskyldige lidelse og død.»

Han har gjenløst meg fortapte og fordømte menneske

Mennesket er fortapt og kan ikke frelse seg selv. Det naturlige menneske søker ikke Gud eller frelse, men det begjærer bare det som hører til det naturlige falne menneske (Se Rom 8, 5!). Derfor er mennesket også fordømt. Gud er en hellig Gud som ikke tåler synd. Paulus skriver til efeserne (Ef 2,3): ”Også vi vandret alle blant dem (dvs. vantroens barn) i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre”.

Det som er typisk for vantroens barn er å leve i samsvar med sine lyster og begjær. I dag er nesten alt tillatt, bare en ikke skader andre.

Den første Adam og den siste Adam

Menneskene er skapt som en slekt. Adam var vår representant. Han var ulydig mot Gud, dvs. han gikk imot Guds vilje. Da kom synden inn i verden. Syndefallet har konsekvenser for hele menneskeslekten. Derfor fødes alle mennesker med arvesynd, og arvesynd medfører arveskyld. For å frelse den fortapte menneskeslekt sendte Gud så sin enbårne Sønn. Han er den siste Adam. Han er Guds Sønn og menneskesønn. Han måtte være sant menneske. Bare på den måten kunne han representere og handle på slektens vegne.

Den siste Adam, Jesus, handlet også på hele menneskeslektens vegne. Derfor heter det i 2 Kor 5, 15: ”Når en er død for alle, så er de alle døde”.

«Pint under Pontius Pilatus»

To navn er nevnt i den andre trosartikkel. Det er Maria og Pontius Pilatus. Jomfru Marias navn knyttes til Jesu fødsel og barndom og dermed til en fast og begrenset historisk tid. Pontius Pilatus knyttes til Jesu død på korset.

Korsfestet

Jesus måtte lide på korset og ta all verdens synd på seg. Hadde han ikke vært villig til det, ville hele menneskeslekten gått fortapt, og han ville ikke kunne glede seg over menneskene. Men for å få den gleden å bli Frelser for alle botferdige syndere, ble han lydig til døden, ja, døden på korset.

Å bli korsfestet ble forbundet med å få en død med vanære. Det hevdes at korset som pine- og henrettelsesmiddel ble oppfunnet av perserne, men en romerske borger ble aldri avlivet ved korsdød, bare slaver, røvere, opprørere, mordere, tempelranere og desertører i okkuperte land ble det.

Etter domsavsigelse ble den dødsdømte overlatt til å hudstrykes. Med hensyn til Jesus, ble han pisket før dommen ble avsagt. Den som ble dømt til korsfestelse, ble også utsatt for både bøddelens, tilskuernes og dommernes, bespottelse og ydmykende behandling.

Ifølge Matt 27 ble Jesus også utsatt for spott og hån, ble spyttet på, ble ristet på hodet av. Ifølge Heb 13,12-13 var også selve stedet for henrettelsen, utenfor byporten, et vanærens sted. Av denne grunn ble også den korsfestede, Kristus, et anstøt for jødene.

Korset står som et symbol på den vanære og fornedrelse Jesus Kristus frivillig tok på seg. Dette skammens og forbannelsens tre gjorde Jesus Kristus ved sin død til seierens tegn. Derfor er det tomme kors blitt kristendommens symbol.

Død og begravet

Jesus døde på korset. Han var ikke skinndød, som noen hevder. Dødsårsaken ved korsfestelse var vanligvis blodtapet. Sverd-stikket i Jesu side viser at han døde ved at hans hjerte brast.

At Jesus virkelig døde, bekreftes ved at han ble gravlagt. Men det at Jesus døde og ble begravet, viser at Jesus var et sant menneske. Og selv i graven, var Jesu guddom skjult.

Det er en trøst for Guds barn at Jesus har helliget graven. Han har ligget i graven som også jeg og du må en gang dersom vi ikke lever til Jesus kommer igjen for å hente sine.

«Fór ned til dødsriket»

1 Pet 3, 19 20 leser vi: ”I denne gikk han også bort og prekte for åndene som var i varetekt, de som tidligere var ulydige, den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd ….”. Det sies ikke noe om hva Jesus prekte for åndene som var i varetekt. Derfor bør også vi være tilbakeholdende med det.

Men når det i 1 Pet 4, 6 står at ” evangeliet forkynt også for døde”, må dette forstås at evangeliet ble forkynt for dem mens de levde, men at de var åndelig døde.

Å hevde at det er en sjanse til å bli frelst etter den legemlige død, har ikke noe grunnlag i Bibelen. Etter døden kommer dommen, sier Guds ord (se Heb 9,27; Joh 5, 29!).

Hva er så meningen med Jesu nedfart til dødsriket? Jesus proklamerer sitt herredømme også i dødsriket. Hans seier når like til de dødes rike. Sønnen er som Gud til stede alle steder, altså allestedsnærværende. Der er ikke noe sted hvor Gud ikke er, bortsett fra ildsjøen.

Salme 139, 7- 8 sier noe om at Gud er alle steder: ”Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn? Farer jeg opp til himmelen, så er du der. Og vil jeg rede mitt leie i dødsriket, se da er du der”. Og Ord 15, 11 sier: ”Dødsriket og avgrunnen ligger åpne for Herren, hvor meget mer da menneskenes hjerter!”

3. Avsnitt

«stod opp fra de døde tredje dag, 
fór opp til himmelen,
sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, 

skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.»

«Sto opp fra de døde tredje dag» 

Jesus stod fysisk opp fra de døde den 3. dagen. Døden kunne ikke holde på ham. Guds ord sier (Apg 2, 24): ”Ham oppreiste Gud, idet han løste dødens veer. For det var umulig for døden å holde ham fast”.

Men noen av Jesu motstandere hevdet at disiplene hadde stjålet Jesu legeme. Andre hevdet at disiplene var gjenstand for hallusinasjoner og visjoner. Mot alle disse falske forklaringer, sier Skriften: ”Men nå er Kristus stått opp fra de døde og er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn.” (1 Kor 15, 20).

Den korsfestede og oppstandne

Det hevdes at det er stor sannsynlighet for at Paulus hadde møtt Jesus under hans jordeliv. Men det viktigste for ham var at han hadde sett den oppstandne Jesus.

I 1 Kor 15 nevner Paulus flere personer som hadde sett den oppstandne. I vers 6 sier han at den oppstandne ble sett av mer enn 500 brødre på en gang. Vers 8: ”Men sist av alle ble han sett av meg da jeg var som et ufullbåret foster”. Apostlene hadde sett den oppstandne og var dermed øyenvitner. (Se 2 Pet 1,16!).

Korset og den tomme grav er senteret i det kristne budskap Korset, det tomme kors, – et henrettelsesmiddel - har blitt kristendommens symbol. På samme måten som halvmånen er symbol for Islam, og lotusblomsten for buddhismen.

På korset seiret Jesus over døden, djevelen og hans åndehær.

Forsoningen og oppstandelsen er to sider av samme sak Forsoningen skjedde langfredag, men oppstandelsen fant sted 1. påskedag etter Skriftene. Apostelen Paulus skriver i Rom 1, 3-4 om Jesus som Guds Sønn og av Davids ætt ”som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde”. Oppstandelsen er Guds sanksjon på Jesu forsoningsverk. og beviset for Jesu guddom. Ved Jesu oppstandelse er døden beseiret for evig.

Apostlene hadde vært øyen- og ørevitner til Jesu gjerning. Derfor sier Peter og Johannes i Apg 4, 20: ”For vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt”. Apostlene ble kalt av Jesus, og hadde gått sammen med han omkring i Jødeland. De hadde både sett hans undergjerninger og hørt hans tale.

«For opp til himmelen, 
sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd,»

Etter at Jesus hadde åpenbart seg for sine disipler og andre i 40 dager, fór han opp til himmelen. Apg 1 fortelles det at Jesus talte til sine om at de skulle få kraft og være hans vitner like til jordens ende. Så står det i vers 1, 9: ”Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort fra deres øyne”.

«Skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde»

Jesus sitter nå ved Guds høyre hånd i himmelen. Det er nådetid for menneskene. Men Jesus skal komme igjen for å dømme levende og døde.

Det vil bli vanskelig tider før Jesus kommer igjen, sier Guds ord. Men før han kommer igjen skal det skje store tegn i naturen, samfunnslivet og i kirken.

Tegnene er mange i dag, og Herrens dag nærmer seg, men vi må være sindige og edrue. Noen har regnet ut når Herren skal komme igjen. Noen har fastsatt ulike datoer i historien, men de tok feil, og så begynte de med nye datoer igjen. Men saken er den at ingen vet nøyaktig når Jesus kommer igjen. Derfor må vi være rede til alle tider. Lukas advarer og sier Luk 21, 34: ”Men ta dere i vare, så ikke deres hjerte tynges av rus og svir og timelige bekymringer, så den dagen skulle komme over dere som en snare”.

Det er viktig at vi holder oss våkne. Hvordan? Vi må holde oss til Guds ord, lese det, høre bibeltro forkynnelse og leve i bønn og ikke la oss forføre av djevelen og hans åndehær. For i de siste tider skal det framstå falske messiaser og falske profeter som vil forvirre og forføre mange (Matt 24, 11, 24).

Det ser ut for at vi er inne i det store frafall nå. Bibelkritisk teologi ser ut til å få stadig større plass både hos biskoper, prester og lekfolk. Dermed blir kristenlivet svakt, forkynnelsen saltløs og fører til likegyldighet overfor læren og det kristne livet. Derfor oppfordrer Jesus oss til å holde oss våkne: ”Våk derfor! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer.” (Matt 24, 42).

I Daniels bok 12, 10 står det om menneskene i de siste tider: ”Mange skal bli renset og tvettet og prøvd. Men de ugudelige skal bli ved å være ugudelige. Og ingen ugudelig skal forstå det. Men de forstandige skal forstå det”. Er det ikke nettopp det vi er vitne til. De ugudelige gjør som de vil i sin ugudelighet uten å tenke på eller bry som om himmelens Gud, men de forstandige forstår situasjonen og venter på Herrens komme.

Men først må Antikrist, Dyret stå fram og kreve tilbedelse av alle mennesker. De som ikke vil tilbe Antikrist, blir forfulgt og drept. Men Herren ser til sine.

Bekjennelsen taler om dommedag. Da skal det store skille komme. Dan 12, 2: ”Og de mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky.”

I Åp 20, 11-15 fortelles det om dommen. Alle mennesker skal fram for Guds domstol å bli dømt etter sine gjerninger som er nedskrevet i bøker. De som er innskrevet i livets bok blir frelst, men de som ikke ble funnet innskrevet i livets bok, ”ble kastet i ildsjøen.”

Olav Hermod Kydland