Likesom du har sendt meg til verden, har jeg sendt dem til verden. Jeg innvier meg for dem, så de også skal være innviet ved sannheten. Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg. Jeg ber at de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Jeg har gitt dem den herlighet du har gitt meg, for at de skal være ett, likesom vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da vil verden skjønne at du har sendt meg, og at du har elsket dem slik du har elsket meg. Joh. 17,18–23.
Jesus hadde både en jordisk og en himmelsk herlighet. Også de kristne har sin herlighet. Jesus forteller oss hvori den består. Den stråler først og fremst fram i det at de kristne tilhører Gud. De lever under Guds velsignende hender, under Faderens voktende øye. Han metter deres sjel med nåde. Noen større ære finnes ikke enn den å tilhøre Gud, ha barnekår og barnerett med arverett til hans evige rike.
Brorsons ord gir uttrykk for noe av dette: «Å hvilken ære for tanken altfor stor, hans barn å være som i det høye bor!» Men denne de kristnes herlighet har også en mer jordisk side. Alle som tilhører Gud er medlemmer av den ene og samme guddommelige familie som heter Kristi kirke, de helliges samfunn på jorden. Denne enheten er en gitt enhet. Den skal ikke først skapes f. eks. gjennom felleskirkelig arbeid. Den er allerede et faktum, dens grunn ligger i Kristi enhet med Faderen.
Det er denne enheten vi bekjenner oss til i trosartikkelen: «Jeg tror på en hellig, alminnelig kirke». Med skam må vi bekjenne at vi som kristne har medvirket alt for lite til å vise i ord og handling denne enhet fram for verden. Med enhet mente ikke Jesus ensrettethet, kjedelig uniformitet. Men i sin siste bønn ba han om at aldri måtte splid, eller forfølgelse av brødre sette ondt blod mellom dem som trodde på den ene og samme Gud og hadde fått del i samme frelsende nåde i Kristus. Han ville at den enhet som fantes skulle få vokse opp, blomstre og bære frukt.
Den indre enhet skulle syne seg i det åpenbare, aktiviseres og demonstreres i et kristent fellesskap, i en hellig samhørighet, i et ofrende og hjelpsomt brorskap for all verdens øyne for at «verden skal tro». Denne oppvisning av de kristnes enhet er altså i seg selv et misjonsmiddel. Det er derfor ikke nok for noen av oss bare å være med på å be denne bønnen. Vi må hver for oss også være med på å virkeliggjøre et stykke av den. Heri ligger den forpliktende side av de kristnes herlighet.