Av Hallgeir Oppraak.
Tar jeg feil? Vel, dette er et
forsøk på psykologisering, på «hobbypsykologi», men slik
psykologi kan av og til være nokså beleilig, bekvem og betimelig,
særlig fordi nesten alle driver med sine egne, «inderlige»
psykologiseringer, sine egne små, private «mental-analyser» av
personer og sosiale settinger og samhandlinger. (Å psykologisere
innebærer reduksjon). Vi tenker vårt, ja visst, men lar ofte skuta
seile når tanken blir for påtrengende. Alle er skjønt omforente
med at det er saken selv det kommer an på. At det er selve «det
objektive» alt dreier seg om, egentlig … objektive standarder,
virkelig eksisterende og objektiv moral. (Mange avviser dette uten å
blunke).
Bare ved å holde oss til saken
selv, kan vi håpe på «fremgang», saklig diskusjon relevant
informasjon og generell folke opplysning. Bare gjennom å holde oss
til saken, og i høyden litt sosologisering rundt den, i
stedet for å gå på personen, kan vi håpe på at vi kan enes om et
felles, objektivt grunnlag som alle kan bygge videre på, slik at alt
kan gå så mye bedre.
Det burde være «sannheten» vi ønsker
skal frem, ikke hvor magiske vi er, for sannheten setter fri, ja,
bare sannheten skilles fra personen. Vi frykter de som tar mannen i
stedet for ballen. Vi trenger noe objektivt å forholde oss til. Vi
trenger visshet og trygghet, noe sikkert og målbart. Derfor lar vi
det personlige ligge, det som altså angår personen og de
personer som involveres i vår kalkyle, i den tro at vi dermed er mer
objektive eller nøytrale, og derfor mindre angripelige, for ikke å
si mer uangripelige.
Vi nærmer oss på denne måten
idealet, tror vi, hva nå det måtte være, bare vi – i hvert fall
i egne øyne – er anstendige, og så mye tolerante som skuta bare
kan bære, om bare mulig. Det faller oss ikke inn at skuta kan
begynne å lekke og kantre, rundt det første nes. For noen er også
dette greie skuring, bare vi tenker stort nok og er enige om at vi er
«gode», fordi våre intensjonene er bedre, av høyere og mer edelt
metall.
Men når vi så tilter ut personen og
psykologiseringen, hva står vi da igjen med? Jo, - next level
- det store, «rause» økonomiske perspektivet, det perspektivet som
holder én ting hellig, nemlig statsbudsjettet – eller
verdensøkonomien - og dette at dét er statisk, til evig tid, og at
bare det og ikke noe annet er dét vi må og er tvunget til å
forholde oss til eksistensielt, for å ha fast grunn under føttene.
Det kan ikke gå noe ut av stasbudsjettet og heller ikke inn, bortsett
fra en forventet årlig stigning i Brutto Nasjonalprodukt. Den
absolutte summen i dette er i virkeligheten konstant, tror vi.
Statsbudsjett mer enn noe annet er det som gir mennesket trygghet og
sikkerhet. Innkalkulert i dette er statistikk, det formular og den
metode som sikrer oss stabilitet og forutsigbarhet. Tro det eller ei:
Omfordeling av verdiene blir derfor Alfa og Omega. Alt blir politikk,
og ingenting har med individet eller personer å gjøre.
Når det blir for ille og skrantent
for gjengkriminelle i en bydel, så kommer det av at politikerne,
sosionomene og andre ikke har grepet til nødvendig tiltak for bedre
å legge til rette for de materielle strukturer som konstituerer
miljøene, for det er disse som bestemmer personenes tanker,
følelser, handlinger og «mål» her i livet.
Vi pøser derfor på med tiltak, som
som oftest begrunnes i sosiologiske og ikke-personlige og
ikke-individuelle kategorier, innenfor et budsjett som like vel aldri
kan endres, men bare «omfordeles». Til slutt enes de edleste av oss
om at alt dreier seg om politikk, en livsretning som har «flyktet»
fra det personlige og den individuelle tilnærming som mulig.
Godheten måles på graden av mest mulig omfordeling, ikke bare av
alle økonomiske forråd, men også av en omvurdering av alle
eksistensielt sett verdimessige «formuer».
Gudstro i dette noe sørgelige scenario
kan med fordel altså erstattes av troen på det radikalt upersonlige
og på at det «sosialøkonomiske» som agens virkelig skal
kunne redde oss nær sagt fra en hvilken som helst trussel, en
hvilken som helst fare, en hvilket som helst grunnstøting. Vi er i
det alt vesentlig allerede «frelst», her og nå, all mann alle. Vi
er blitt suggerert til å tro at en enhver større grunnstøting
faktisk kan øke statsbudsjettet – objektivt sett ad intra
vel og merke - og dermed muligheten for omfordeling, og deri skal
også vårt håp for fremtiden sikres, ja, den er allerede realisert!
Ingenting skal «egentlig» koste det det koster. For muligheten for
subsidiering er alltid til stede, ja, den er ubegrenset, og dette er
så «det store godet», som altså alltid må omfordeles, ikke
frivillig, nei, men med tvang, dvs gjennom lovverket, hvilket
forteller oss at «personen» og «det personlige» er døde
«størrelser» i det store ideologiske perspektivet vi i dag lever
under og må bøye oss for, nær sagt inntil minste detalj.
Det sier nesten seg selv at behovet for
magi og makt blir sterkere og sterkere i dette scenarioet. Det
åndelige tomrom må fylles med et eller annet. Det fins er
hærskare av eksempler på at så er tilfelle. Forventer man i visse
forsamlinger at ansvaret til syvende og sist hviler på det
personlige planet, blir man pepet ut og nedstemt og beskyldt for å
manipulere masser og mennesker med den tro at «vi er vår egen
lykkes smed», et uttrykk f eks Stalin og Mao nok må ha fryktet for
skulle vinne en slags appell eller parallell grobunn i sine
eksperimenter og prosjekter. Vi burde imidlertid ha kommet lenger,
men det vil trolig vise seg mer og mer at det nettopp ikke er lenger
vi er kommet, snarere tvert imot. (I gamle Egypt økte bruken av alle
slag magi i forvirrings- og nedgangstider, noe som ikke overraskende
bare forverret tilstanden).
Det meste dramatiske i dette bildet er
imidlertid at «omfordelingstroen» i dag ikke bare retter seg mot de
strukturelle og økonomiske forholdene, denne «troen» har parallelt
og underliggende også ålt seg inn på det eksistensielle området,
på det området som gjelder personens indre liv sett i det
perspektivet som i stadig større grad blir neddempet, oversett og
uglesett, nemlig det området hvor det enkelte menneske spør seg i
sin inderlighet: Hvor kommer jeg fra? Hvor skal jeg? Hva betyr det å
være meg-selv? Hva er meningen i og med det større
livsperspektiv?
Gitt en slik tilstand, hvor
altså fraværet av spørsmål og svar på dette feltet dominerer,
tvinger det seg naturlig nok frem stadig strengere krav om å bli
oppfattet som etisk og moralsk mer høyverdig enn de fleste andre av
oss. Moralen blir mer og mer til et verktøy som kan sikre suksess og
fremgang, dette å bli likt, dette å ha noe å si og dette å ha noe
å slå i bordet med, ja, fare med, i det store og hele. Det gjelder
stadig om å tøye ideelle krav oppover, ikke ved å redusere
kravene, men ved å øke dem, slik at presset på godhet blir større
og større, og stadig mer krevende å realisere.
Men hvordan får man dette «best»
til? Jo, ved påtatt selvforringelse via stadig større edelmodighet
og stadig mer skarpt formulerte programerklæringer og forsikringer
om at man kjemper med de beste intensjoner og de mest «redelige
kort». Og mistenker så noen – eller er man bare det minste
skeptisk – til disse intensjonene, blir man fort avvist med at det
jo er helt moralsk forkastelig å gå på personen og hans indre
incentiver, for de er det jo alltid og i enhver sammenheng
umulig å vite noe vitenskapelig om. Derfor er det så altfor mange
som bare kan ture frem, bare de skyver de svake og spesielt barn,
foran seg, de som har behov for støtte og hjelp. Det er som kjent
helt forkastelig å kritisere noen for å ville hjelpe. Men derfor er
det nettopp nødvendig å analysere de som hjelper, de har
nemlig ikke alltid rent mel i posen. Det kan være helt riktig og
nødvendig å se med hobbypsykologiserende briller på de som
utmerker seg og som går lengst i å eksponere seg med «godhet».
Jeg skal derfor komme med noen
påstander og hobby-analyser som kanskje vil sjokkere mange, fordi de
faktisk er så avslørende sanne og uvante å ta seriøst, at de bare
av den grunn kan bidra til å gjennomskue hva som foregår i dagens
diskurs og politikk, slik at vi, om mulig, kan få et bredere og
mindre overfladisk grunnlag å bygge våre kunnskaper og innsikter
på, uten at vi gjør oss breiale på dem, når det nå engang går
opp for oss, at personen med sin eksistensielle forankring, faktisk
kan være viktigere enn selve – den politiske eller objektive –
saken.
Som kjent er «veien til helvete
brolagt med de beste forsetter», det kan gjelde i de beste familier.
Når man imidlertid mister sansen for
poenget i dette paradokset i seg selv, går ofte veien fortere enn
ellers.
Er Tarjei Gilje hypermagiker?
Vel, han lider ikke av Münchausen by
proxy-syndromet, det må vi bare gå ut fra.
Vi kjenner historien: En
forelder som holder sitt barn sykt for å få oppmerksomhet – og
betydning. Forelderen, som ofte er mor, appellerer til en rekke
hjelpere, fortrinnsvis fra viktige personer i helsevesenet.
Forelderen er ute etter innflytelse og makt, etter beundring for sin
selvoppofrende innsats for barnets beste. Det gir henne et «bedre»
image.
Om barnet lider eller dør for at denne
moren skal få tilfredsstilt sine indre behov, vel, det er
underordnet for henne selv. En forelder her er ofte veldig «smart»
og bruker ulike utspekulerte metoder. Hun er en superflink og meget
subtil manipulator. Hjelperne hennes, klør seg i hodet, barnets
diagnoser er ofte vage eller diffuse. Forelderen må derfor holde
spillet gående med stadig nye, utfordrende utfordringer, og jo
lenger og grundigere hun klarer å lure hjelperne, jo viktigere føler
forelderen seg. Hun vet med seg selv at magiens kraft øker, det gir
henne en indre tilfredsstillelse hun ikke trenger å dele med andre.
Forelderen vet at hjelperne
beundrer henne for sin innsats, hun tar det som ubeskrevne
utmerkelser eller medaljer hun ikke utad kan skilte med og henge på
sitt bryst. Det som betyr noe er hjelpernes beundring, deres magi, en
kraft hun opprinnelig ikke selv eier, som hun stjeler fra dem, ved å
tilføre og tilrane seg denne makten selv. Hun trenger ikke
beundring fra «uvitende utenforstående», folk som i hennes øyne
ikke holder mål og som ikke kan måles med hennes egen «høyere»
standard. Som hypermagiker tilhører hun den indre krets av
innviede. Hjelperne i sin naivitet – og uforskyldt i sin objektivt
sett naive uvitenhet – aner ikke hvilket spill de blir dratt inn i.
For hvem vil vel ikke støtte en fortvilt mor og et like fortvilt –
og sykt – barn? Bare ytterst få virkelig velmenende og
selvoppofrende hjelpere vil ha forutsetninger for å tro at
forelderen faktisk er villig til å drepe sitt eget barn, litt etter
litt, for i det hele tatt å kunne «eksistere» - som hypermagiker.
Hun spiller på lidelse, hjelperne
nøler med å avslutte behandlingen. Ingen vil være så hjerterå at
man avslutter behandlingen og lar barnet lide. Hjelperne søker så
hjelp fra andre hjelpere, flere spesialister. Forelderen flytter
gjerne fra sykehus til sykehus, fra lege til lege, fra miljø til
miljø.
I overført betydning gjelder et
lignende mønster i forhold til islam, islamkritikere og
alle de som forakter eller rett og slett hater islamkritikk
og ilsamkritikere. Mange av disse er kristne. De fremstår nå
både i teori og praksis, politiske så vel som ideologisk, som
islams og muslimenes fremste støttespillere og medhjelpere. De
bruker gjerne betegnelsen islamofob om kritikere, helt
uvitende om at deres egen funksjon forankres i de samme mentale
kategorier og kriterier som de selv tillegger fienden, dvs
islamkritikere. De skjønner ikke at islamofobi er et
fullstendig forfeilet konsept og en strategi som nå begynner å bli
avvist av stadig flere aktører i den globale diskurs. De skjønner
ikke at de har støttet en bevegelse som er fundamentert i magi.
Vi ser det igjen og igjen, at de
gråter noen tårer når noen er «slemme» med islam, islamkritikk
blir ensbetydende med personangrep, og som ord, er islamkritikk
voldelig, fordi ordene i seg selv kan være identiske med vold.
At Gilje kanskje har forstått noe av
dette, går frem av en artikkel han skrev i Dagen tidligere i
måneden. Når en innsender skriver at Selbekk mener at islamofobi
ikke bør brukes, forandrer Gilje straks metode, fra nettopp å
skrive negativt om så vel islamkritikk som islamofobi til
å skrive advarende og hortatorisk om fremmedfrykt,
et begrep han nå må mene er mer formålstjenlig og bedre, moralsk
sett. Vi kan snakke om å snu kappen etter vinden. At han ikke har
fått med seg grunnproblematikken både etisk og pressefaglig med
betegnelsen islamofobi før når, etter at en leser altså
påpekte forholdet og etterlyste et svar, og Gilje nok har fått en
reprimande fra Selbekk på bakrommet, kan gi grunn til å stille visse
spørsmål.
Når personer legger for dagen sunn
skepsis og forsøker å være autentisk ærlig når det kommer til
islam som ideologi og religion, skal dette ikke oppfattes som en
konspirasjon eller et ønske om å være voldelig eller slem, på
grunn av terminologien, hvis denne ikke tydelig er helt ute av kurs
og anstendighet. Dette burde være innlysende, men det er det altså
ikke, ikke for hypemagikere og «Müncher», som vi var
inne på over. Deres i det ytre sett edle hensikter oppfattes som
selvforsterkende jo mer de støtter og hjelper – mot
islamkritikk, som de altså kaller islamofobi ene og
alene for å stigmatisere og isolere - og jo tydeligere
hypermagikerens og «Münchenes» engasjement blir, for
alle til å se og skue, jo bedre føler de seg innvendig og jo
nærmere målet tror de de kommer.
Det sørgelige i en slik nedrig
strategi er at den fremstår som en permanent foreliggende mulighet
for selvforherligelse, og muligheten for å bli forgudet, begge
komponenter vunnet på andres bekostning. Engasjementet i seg selv
tjener to hensikter: Å få vist frem de edle intensjoner, samtidig
som man gir seg selv moralsk carte blanche til å forkleine
motstandere, folk som sier noe annet og som derfor vil noe annet, og
som derfor ikke har identiske intensjoner.
Det er i sannhet et mysterium at de
ikke på egen hånd klarer å gjennomskue maskepien eller
sharaden. Noen vil kalle det sjarlataneri på mentalplanet,
følelsesmessig utpressing.
Hvis man ikke er mer enn bare
tolerant, men tvert imot over-tolerant - overfor islam og
muslimer, hører man til de onde, til de som
ikke tilhører kretsen av de som tror de kan hjelpe mest og best,
til dem som vil skade «pasienten», dvs i realiteten offeret, dvs
barnet, her i overført betydning.
«Barnet» for
hypermagikeren kan like gjerne være islam og
muslimer. Om muslimer ødelegger eller dreper andre muslimer på
teologisk grunnlag, fordi dette kan hjemles i Koranen selv, spiller
ingen rolle for hypermagikeren og «Münchene». Om islamister
dreper kristne, er det ikke muslimenes skyld eller islams feil, nei,
det er vår feil, vi ikke-muslimer, vi vantro, altså, ironisk
nok, det er vi som er slemme og grusomme, fordi vi jo er
«islamofobe».
Vi blir av hypermagikerne eller
«Münchene» pr definisjon erklært som onde. Ond
pr sirkelargumentasjon, med andre ord. At hypermagikerne
ikke skjønner den logiske mekanismen i dette, er et mysterium, hvis
vi ikke ser at de som har frontet begreper i all hovedsak tilhører
et akademisk miljø der det er pensum og nærmest et eksamenskrav om
å bli venstresosialist.
Den store faren ligger i dette:
Hjelperne gjør seg da tilnærmet avhengig av bruk av Münchhausen
by proxy-syndromet, de vi kaller både for hypermagikere
og for «Müncher» i denne sammenhengen. Han
trenger et hjelpeløst, kanskje overfølsomt og forlegent «barn» på
samvittigheten, som han må pleie og beskytte, men det er han selv
som konstruerer offerets hjelpeløshet, offerets «sykdom», i
praksis: og da helt uten å ha spurt muslimene – barnet - om de
eller de vil ha eller virkelig trenger denne hjelpen. (Det fins
eksempler, jeg forsikrer).
Det blir en umulig tanke for München
at barnet ikke trenger hjelp. Det vil nemlig svekke hans posisjon
og han vil miste innflytelse og makt. Han er nok klar over dette, men
behovet for makt overlister ham, han makter det kunststykke å
overbevise seg selv om at det han holder på med, på objekt sett er
en nobel gjerning. Han føler seg subjektivt svært ovenpå, og han
greier da raskt og nesten (uten anstrengelser annet enn sin egen
ubevisste anstrengelse), å overbevise sine andre offer, nemlig
hjelperne, om at det virkelig forholder seg slik München
fremstiller saken, i hele sin bredde, og med alt de har av innebygd
eller forstilt, påtatt empati og «godhet». De snakker ofte om
kjærlighet, eller handler på en måte som alltid vil bli assosiert
med en oppofrende uselviskhet, ekte kjærlighet, og ingen våger å
betenke seg i det. «Publikum» så vel som hjelpere faller for
oppvisningen, ingen våger å stille spørsmål, for hvem vil angripe
noen for å gjøre godt?
Det blir om å gjøre for München
eller hypermagikeren å få med seg hjelpere som han kan
lykkes med å overbevise om at «barnet» virkelig trenger
hjelp, og at ikke å hjelpe barnet, vil uttrykke en slags naturgitt
indre kulde, umoral og demoni.
München eller hypemagikeren
er imidlertid avhengig av at «kjærlighetsgjerningene» varer
ved. Han må derfor intensivere anstrengelsene. Han er blitt kronisk
avhengig av at syndromet opprettholdes. Og hva gjør så hjelperne?
De gjør så godt de kan, selv om de ikke er i stand til å stille
noen «diagnose». De tror – eller blir suggerert til å tro – at
det virkelig feiler offeret noe, at det er påkrevende og en selvsagt
ting at flest mulig kommer løpende til for å hjelpe offeret, et
offer som altså ingen ting feiler, men hvor det er om å gjøre å
overbevise hjelperne om at, jo, barnet – dvs islam og muslimer –
de tenger hjelp. (Tenk islam i overført betydning her).
Å nekte å hjelpe eller stille seg
skeptisk til «diagnosen» hypermagikeren eller «Münchene»
foregir, trigger umiddelbart assosiasjoner i form av en mer eller
mindre tydelig følelsesmessig utpressing. Det skjer nesten
umerkelig, München er subtil, må vite, han virker «from»,
selvutslettende, han ofrer alt, han kan gå fra gård og grunn, bare
for å få bevist sine edle hensikter, han er definitivt på «de
godes side».
Ja, München og hypermagikeren
kan tillate seg å skryte åpenlyst av sine bedrifter, uten at noen
lar seg merke med det, over at det jo egentlig er ham selv som
hjelper hjelperne – og selvsagt barnet - og at det jo derfor er
hans egen innsats de involverte har å takke. Han krever noe av dem,
men de tar kravene som et bud de fortjener, på grunn av egen
skyldfølelse eller annen utilstrekkelighet. Han krever anstrengelse,
kognitiv virksomhet, innsikt i moralske og politiske spørsmål og
får det til å fremstå som et stort og dypt ønske om å etterkomme
kravene, uten noen form for ros eller lønn for «strevet».
Han er intenst opptatt av toleranse, og spesielt kjærlighet, som han kaller det for anledningene, religionsfrihet og at ingen har rett til å dømme eller fornærme noen for deres tro eller kulturelle tilknytning og utspring. Dette går rett hjem. Hvem kan mistenke ham for å operere i prinsippet på samme vis og etter samme mønster eller mentale mekanisme og konstitusjon, som de som virkelig har noe som er til forveksling lik den medisinsk valide psykiatriske diagnosen, altså Münchausen by proxy?
Han er intenst opptatt av toleranse, og spesielt kjærlighet, som han kaller det for anledningene, religionsfrihet og at ingen har rett til å dømme eller fornærme noen for deres tro eller kulturelle tilknytning og utspring. Dette går rett hjem. Hvem kan mistenke ham for å operere i prinsippet på samme vis og etter samme mønster eller mentale mekanisme og konstitusjon, som de som virkelig har noe som er til forveksling lik den medisinsk valide psykiatriske diagnosen, altså Münchausen by proxy?
Hallgeir Oppraak