Emosjoner, hat og hypermagi i diskurs, Artikkel 2 av 4

Av Hallgeir Oppraak. 

Tar jeg feil? Vel, dette er et forsøk på psykologisering, på «hobbypsykologi», men slik psykologi kan av og til være nokså beleilig, bekvem og betimelig, særlig fordi nesten alle driver med sine egne, «inderlige» psykologiseringer, sine egne små, private «mental-analyser» av personer og sosiale settinger og samhandlinger. (Å psykologisere innebærer reduksjon). Vi tenker vårt, ja visst, men lar ofte skuta seile når tanken blir for påtrengende. Alle er skjønt omforente med at det er saken selv det kommer an på. At det er selve «det objektive» alt dreier seg om, egentlig … objektive standarder, virkelig eksisterende og objektiv moral. (Mange avviser dette uten å blunke).

Bare ved å holde oss til saken selv, kan vi håpe på «fremgang», saklig diskusjon relevant informasjon og generell folke opplysning. Bare gjennom å holde oss til saken, og i høyden litt sosologisering rundt den, i stedet for å gå på personen, kan vi håpe på at vi kan enes om et felles, objektivt grunnlag som alle kan bygge videre på, slik at alt kan gå så mye bedre.

Det burde være «sannheten» vi ønsker skal frem, ikke hvor magiske vi er, for sannheten setter fri, ja, bare sannheten skilles fra personen. Vi frykter de som tar mannen i stedet for ballen. Vi trenger noe objektivt å forholde oss til. Vi trenger visshet og trygghet, noe sikkert og målbart. Derfor lar vi det personlige ligge, det som altså angår personen og de personer som involveres i vår kalkyle, i den tro at vi dermed er mer objektive eller nøytrale, og derfor mindre angripelige, for ikke å si mer uangripelige.

Vi nærmer oss på denne måten idealet, tror vi, hva nå det måtte være, bare vi – i hvert fall i egne øyne – er anstendige, og så mye tolerante som skuta bare kan bære, om bare mulig. Det faller oss ikke inn at skuta kan begynne å lekke og kantre, rundt det første nes. For noen er også dette greie skuring, bare vi tenker stort nok og er enige om at vi er «gode», fordi våre intensjonene er bedre, av høyere og mer edelt metall.

Men når vi så tilter ut personen og psykologiseringen, hva står vi da igjen med? Jo, - next level - det store, «rause» økonomiske perspektivet, det perspektivet som holder én ting hellig, nemlig statsbudsjettet – eller verdensøkonomien - og dette at dét er statisk, til evig tid, og at bare det og ikke noe annet er dét vi må og er tvunget til å forholde oss til eksistensielt, for å ha fast grunn under føttene. Det kan ikke gå noe ut av stasbudsjettet og heller ikke inn, bortsett fra en forventet årlig stigning i Brutto Nasjonalprodukt. Den absolutte summen i dette er i virkeligheten konstant, tror vi. Statsbudsjett mer enn noe annet er det som gir mennesket trygghet og sikkerhet. Innkalkulert i dette er statistikk, det formular og den metode som sikrer oss stabilitet og forutsigbarhet. Tro det eller ei: Omfordeling av verdiene blir derfor Alfa og Omega. Alt blir politikk, og ingenting har med individet eller personer å gjøre.

Når det blir for ille og skrantent for gjengkriminelle i en bydel, så kommer det av at politikerne, sosionomene og andre ikke har grepet til nødvendig tiltak for bedre å legge til rette for de materielle strukturer som konstituerer miljøene, for det er disse som bestemmer personenes tanker, følelser, handlinger og «mål» her i livet.

Vi pøser derfor på med tiltak, som som oftest begrunnes i sosiologiske og ikke-personlige og ikke-individuelle kategorier, innenfor et budsjett som like vel aldri kan endres, men bare «omfordeles». Til slutt enes de edleste av oss om at alt dreier seg om politikk, en livsretning som har «flyktet» fra det personlige og den individuelle tilnærming som mulig. Godheten måles på graden av mest mulig omfordeling, ikke bare av alle økonomiske forråd, men også av en omvurdering av alle eksistensielt sett verdimessige «formuer».

Gudstro i dette noe sørgelige scenario kan med fordel altså erstattes av troen på det radikalt upersonlige og på at det «sosialøkonomiske» som agens virkelig skal kunne redde oss nær sagt fra en hvilken som helst trussel, en hvilken som helst fare, en hvilket som helst grunnstøting. Vi er i det alt vesentlig allerede «frelst», her og nå, all mann alle. Vi er blitt suggerert til å tro at en enhver større grunnstøting faktisk kan øke statsbudsjettet – objektivt sett ad intra vel og merke - og dermed muligheten for omfordeling, og deri skal også vårt håp for fremtiden sikres, ja, den er allerede realisert! Ingenting skal «egentlig» koste det det koster. For muligheten for subsidiering er alltid til stede, ja, den er ubegrenset, og dette er så «det store godet», som altså alltid må omfordeles, ikke frivillig, nei, men med tvang, dvs gjennom lovverket, hvilket forteller oss at «personen» og «det personlige» er døde «størrelser» i det store ideologiske perspektivet vi i dag lever under og må bøye oss for, nær sagt inntil minste detalj.

Det sier nesten seg selv at behovet for magi og makt blir sterkere og sterkere i dette scenarioet. Det åndelige tomrom må fylles med et eller annet. Det fins er hærskare av eksempler på at så er tilfelle. Forventer man i visse forsamlinger at ansvaret til syvende og sist hviler på det personlige planet, blir man pepet ut og nedstemt og beskyldt for å manipulere masser og mennesker med den tro at «vi er vår egen lykkes smed», et uttrykk f eks Stalin og Mao nok må ha fryktet for skulle vinne en slags appell eller parallell grobunn i sine eksperimenter og prosjekter. Vi burde imidlertid ha kommet lenger, men det vil trolig vise seg mer og mer at det nettopp ikke er lenger vi er kommet, snarere tvert imot. (I gamle Egypt økte bruken av alle slag magi i forvirrings- og nedgangstider, noe som ikke overraskende bare forverret tilstanden). 

Det meste dramatiske i dette bildet er imidlertid at «omfordelingstroen» i dag ikke bare retter seg mot de strukturelle og økonomiske forholdene, denne «troen» har parallelt og underliggende også ålt seg inn på det eksistensielle området, på det området som gjelder personens indre liv sett i det perspektivet som i stadig større grad blir neddempet, oversett og uglesett, nemlig det området hvor det enkelte menneske spør seg i sin inderlighet: Hvor kommer jeg fra? Hvor skal jeg? Hva betyr det å være meg-selv? Hva er meningen i og med det større livsperspektiv?

Gitt en slik tilstand, hvor altså fraværet av spørsmål og svar på dette feltet dominerer, tvinger det seg naturlig nok frem stadig strengere krav om å bli oppfattet som etisk og moralsk mer høyverdig enn de fleste andre av oss. Moralen blir mer og mer til et verktøy som kan sikre suksess og fremgang, dette å bli likt, dette å ha noe å si og dette å ha noe å slå i bordet med, ja, fare med, i det store og hele. Det gjelder stadig om å tøye ideelle krav oppover, ikke ved å redusere kravene, men ved å øke dem, slik at presset på godhet blir større og større, og stadig mer krevende å realisere.

Men hvordan får man dette «best» til? Jo, ved påtatt selvforringelse via stadig større edelmodighet og stadig mer skarpt formulerte programerklæringer og forsikringer om at man kjemper med de beste intensjoner og de mest «redelige kort». Og mistenker så noen – eller er man bare det minste skeptisk – til disse intensjonene, blir man fort avvist med at det jo er helt moralsk forkastelig å gå på personen og hans indre incentiver, for de er det jo alltid og i enhver sammenheng umulig å vite noe vitenskapelig om. Derfor er det så altfor mange som bare kan ture frem, bare de skyver de svake og spesielt barn, foran seg, de som har behov for støtte og hjelp. Det er som kjent helt forkastelig å kritisere noen for å ville hjelpe. Men derfor er det nettopp nødvendig å analysere de som hjelper, de har nemlig ikke alltid rent mel i posen. Det kan være helt riktig og nødvendig å se med hobbypsykologiserende briller på de som utmerker seg og som går lengst i å eksponere seg med «godhet».  

Jeg skal derfor komme med noen påstander og hobby-analyser som kanskje vil sjokkere mange, fordi de faktisk er så avslørende sanne og uvante å ta seriøst, at de bare av den grunn kan bidra til å gjennomskue hva som foregår i dagens diskurs og politikk, slik at vi, om mulig, kan få et bredere og mindre overfladisk grunnlag å bygge våre kunnskaper og innsikter på, uten at vi gjør oss breiale på dem, når det nå engang går opp for oss, at personen med sin eksistensielle forankring, faktisk kan være viktigere enn selve – den politiske eller objektive – saken.

Som kjent er «veien til helvete brolagt med de beste forsetter», det kan gjelde i de beste familier.

Når man imidlertid mister sansen for poenget i dette paradokset i seg selv, går ofte veien fortere enn ellers. 

Er Tarjei Gilje hypermagiker? Vel, han lider ikke av Münchausen by proxy-syndromet, det må vi bare gå ut fra.

Vi kjenner historien: En forelder som holder sitt barn sykt for å få oppmerksomhet – og betydning. Forelderen, som ofte er mor, appellerer til en rekke hjelpere, fortrinnsvis fra viktige personer i helsevesenet. Forelderen er ute etter innflytelse og makt, etter beundring for sin selvoppofrende innsats for barnets beste. Det gir henne et «bedre» image.

Om barnet lider eller dør for at denne moren skal få tilfredsstilt sine indre behov, vel, det er underordnet for henne selv. En forelder her er ofte veldig «smart» og bruker ulike utspekulerte metoder. Hun er en superflink og meget subtil manipulator. Hjelperne hennes, klør seg i hodet, barnets diagnoser er ofte vage eller diffuse. Forelderen må derfor holde spillet gående med stadig nye, utfordrende utfordringer, og jo lenger og grundigere hun klarer å lure hjelperne, jo viktigere føler forelderen seg. Hun vet med seg selv at magiens kraft øker, det gir henne en indre tilfredsstillelse hun ikke trenger å dele med andre.

Forelderen vet at hjelperne beundrer henne for sin innsats, hun tar det som ubeskrevne utmerkelser eller medaljer hun ikke utad kan skilte med og henge på sitt bryst. Det som betyr noe er hjelpernes beundring, deres magi, en kraft hun opprinnelig ikke selv eier, som hun stjeler fra dem, ved å tilføre og tilrane seg denne makten selv. Hun trenger ikke beundring fra «uvitende utenforstående», folk som i hennes øyne ikke holder mål og som ikke kan måles med hennes egen «høyere» standard. Som hypermagiker tilhører hun den indre krets av innviede. Hjelperne i sin naivitet – og uforskyldt i sin objektivt sett naive uvitenhet – aner ikke hvilket spill de blir dratt inn i. For hvem vil vel ikke støtte en fortvilt mor og et like fortvilt – og sykt – barn? Bare ytterst få virkelig velmenende og selvoppofrende hjelpere vil ha forutsetninger for å tro at forelderen faktisk er villig til å drepe sitt eget barn, litt etter litt, for i det hele tatt å kunne «eksistere» - som hypermagiker. 

Hun spiller på lidelse, hjelperne nøler med å avslutte behandlingen. Ingen vil være så hjerterå at man avslutter behandlingen og lar barnet lide. Hjelperne søker så hjelp fra andre hjelpere, flere spesialister. Forelderen flytter gjerne fra sykehus til sykehus, fra lege til lege, fra miljø til miljø.

I overført betydning gjelder et lignende mønster i forhold til islam, islamkritikere og alle de som forakter eller rett og slett hater islamkritikk og ilsamkritikere. Mange av disse er kristne. De fremstår nå både i teori og praksis, politiske så vel som ideologisk, som islams og muslimenes fremste støttespillere og medhjelpere. De bruker gjerne betegnelsen islamofob om kritikere, helt uvitende om at deres egen funksjon forankres i de samme mentale kategorier og kriterier som de selv tillegger fienden, dvs islamkritikere. De skjønner ikke at islamofobi er et fullstendig forfeilet konsept og en strategi som nå begynner å bli avvist av stadig flere aktører i den globale diskurs. De skjønner ikke at de har støttet en bevegelse som er fundamentert i magi.

Vi ser det igjen og igjen, at de gråter noen tårer når noen er «slemme» med islam, islamkritikk blir ensbetydende med personangrep, og som ord, er islamkritikk voldelig, fordi ordene i seg selv kan være identiske med vold.

At Gilje kanskje har forstått noe av dette, går frem av en artikkel han skrev i Dagen tidligere i måneden. Når en innsender skriver at Selbekk mener at islamofobi ikke bør brukes, forandrer Gilje straks metode, fra nettopp å skrive negativt om så vel islamkritikk som islamofobi til å skrive advarende og hortatorisk om fremmedfrykt, et begrep han nå må mene er mer formålstjenlig og bedre, moralsk sett. Vi kan snakke om å snu kappen etter vinden. At han ikke har fått med seg grunnproblematikken både etisk og pressefaglig med betegnelsen islamofobi før når, etter at en leser altså påpekte forholdet og etterlyste et svar, og Gilje nok har fått en reprimande fra Selbekk på bakrommet, kan gi grunn til å stille visse spørsmål. 

Når personer legger for dagen sunn skepsis og forsøker å være autentisk ærlig når det kommer til islam som ideologi og religion, skal dette ikke oppfattes som en konspirasjon eller et ønske om å være voldelig eller slem, på grunn av terminologien, hvis denne ikke tydelig er helt ute av kurs og anstendighet. Dette burde være innlysende, men det er det altså ikke, ikke for hypemagikere og «Müncher», som vi var inne på over. Deres i det ytre sett edle hensikter oppfattes som selvforsterkende jo mer de støtter og hjelper – mot islamkritikk, som de altså kaller islamofobi ene og alene for å stigmatisere og isolere - og jo tydeligere hypermagikerens og «Münchenes» engasjement blir, for alle til å se og skue, jo bedre føler de seg innvendig og jo nærmere målet tror de de kommer.

Det sørgelige i en slik nedrig strategi er at den fremstår som en permanent foreliggende mulighet for selvforherligelse, og muligheten for å bli forgudet, begge komponenter vunnet på andres bekostning. Engasjementet i seg selv tjener to hensikter: Å få vist frem de edle intensjoner, samtidig som man gir seg selv moralsk carte blanche til å forkleine motstandere, folk som sier noe annet og som derfor vil noe annet, og som derfor ikke har identiske intensjoner.

Det er i sannhet et mysterium at de ikke på egen hånd klarer å gjennomskue maskepien eller sharaden. Noen vil kalle det sjarlataneri på mentalplanet, følelsesmessig utpressing.

Hvis man ikke er mer enn bare tolerant, men tvert imot over-tolerant - overfor islam og muslimer, hører man til de onde, til de som ikke tilhører kretsen av de som tror de kan hjelpe mest og best, til dem som vil skade «pasienten», dvs i realiteten offeret, dvs barnet, her i overført betydning.

«Barnet» for hypermagikeren kan like gjerne være islam og muslimer. Om muslimer ødelegger eller dreper andre muslimer på teologisk grunnlag, fordi dette kan hjemles i Koranen selv, spiller ingen rolle for hypermagikeren og «Münchene». Om islamister dreper kristne, er det ikke muslimenes skyld eller islams feil, nei, det er vår feil, vi ikke-muslimer, vi vantro, altså, ironisk nok, det er vi som er slemme og grusomme, fordi vi jo er «islamofobe».

Vi blir av hypermagikerne eller «Münchene» pr definisjon erklært som onde. Ond pr sirkelargumentasjon, med andre ord. At hypermagikerne ikke skjønner den logiske mekanismen i dette, er et mysterium, hvis vi ikke ser at de som har frontet begreper i all hovedsak tilhører et akademisk miljø der det er pensum og nærmest et eksamenskrav om å bli venstresosialist.

Den store faren ligger i dette: Hjelperne gjør seg da tilnærmet avhengig av bruk av Münchhausen by proxy-syndromet, de vi kaller både for hypermagikere og for «Müncher» i denne sammenhengen. Han trenger et hjelpeløst, kanskje overfølsomt og forlegent «barn» på samvittigheten, som han må pleie og beskytte, men det er han selv som konstruerer offerets hjelpeløshet, offerets «sykdom», i praksis: og da helt uten å ha spurt muslimene – barnet - om de eller de vil ha eller virkelig trenger denne hjelpen. (Det fins eksempler, jeg forsikrer).

Det blir en umulig tanke for München at barnet ikke trenger hjelp. Det vil nemlig svekke hans posisjon og han vil miste innflytelse og makt. Han er nok klar over dette, men behovet for makt overlister ham, han makter det kunststykke å overbevise seg selv om at det han holder på med, på objekt sett er en nobel gjerning. Han føler seg subjektivt svært ovenpå, og han greier da raskt og nesten (uten anstrengelser annet enn sin egen ubevisste anstrengelse), å overbevise sine andre offer, nemlig hjelperne, om at det virkelig forholder seg slik München fremstiller saken, i hele sin bredde, og med alt de har av innebygd eller forstilt, påtatt empati og «godhet». De snakker ofte om kjærlighet, eller handler på en måte som alltid vil bli assosiert med en oppofrende uselviskhet, ekte kjærlighet, og ingen våger å betenke seg i det. «Publikum» så vel som hjelpere faller for oppvisningen, ingen våger å stille spørsmål, for hvem vil angripe noen for å gjøre godt?

Det blir om å gjøre for München eller hypermagikeren å få med seg hjelpere som han kan lykkes med å overbevise om at «barnet» virkelig trenger hjelp, og at ikke å hjelpe barnet, vil uttrykke en slags naturgitt indre kulde, umoral og demoni.

München eller hypemagikeren er imidlertid avhengig av at «kjærlighetsgjerningene» varer ved. Han må derfor intensivere anstrengelsene. Han er blitt kronisk avhengig av at syndromet opprettholdes. Og hva gjør så hjelperne? De gjør så godt de kan, selv om de ikke er i stand til å stille noen «diagnose». De tror – eller blir suggerert til å tro – at det virkelig feiler offeret noe, at det er påkrevende og en selvsagt ting at flest mulig kommer løpende til for å hjelpe offeret, et offer som altså ingen ting feiler, men hvor det er om å gjøre å overbevise hjelperne om at, jo, barnet – dvs islam og muslimer – de tenger hjelp. (Tenk islam i overført betydning her).

Å nekte å hjelpe eller stille seg skeptisk til «diagnosen» hypermagikeren eller «Münchene» foregir, trigger umiddelbart assosiasjoner i form av en mer eller mindre tydelig følelsesmessig utpressing. Det skjer nesten umerkelig, München er subtil, må vite, han virker «from», selvutslettende, han ofrer alt, han kan gå fra gård og grunn, bare for å få bevist sine edle hensikter, han er definitivt på «de godes side».

Ja, München og hypermagikeren kan tillate seg å skryte åpenlyst av sine bedrifter, uten at noen lar seg merke med det, over at det jo egentlig er ham selv som hjelper hjelperne – og selvsagt barnet - og at det jo derfor er hans egen innsats de involverte har å takke. Han krever noe av dem, men de tar kravene som et bud de fortjener, på grunn av egen skyldfølelse eller annen utilstrekkelighet. Han krever anstrengelse, kognitiv virksomhet, innsikt i moralske og politiske spørsmål og får det til å fremstå som et stort og dypt ønske om å etterkomme kravene, uten noen form for ros eller lønn for «strevet».

Han er intenst opptatt av toleranse, og spesielt kjærlighet, som han kaller det for anledningene, religionsfrihet og at ingen har rett til å dømme eller fornærme noen for deres tro eller kulturelle tilknytning og utspring. Dette går rett hjem. Hvem kan mistenke ham for å operere i prinsippet på samme vis og etter samme mønster eller mentale mekanisme og konstitusjon, som de som virkelig har noe som er til forveksling lik den medisinsk valide psykiatriske diagnosen, altså Münchausen by proxy?

Hallgeir Oppraak