Har du sett! Fins det hypermagikere på
Spikers Corner?
Det ser sånn ut. For å ta ett
stjerneeksempel på hva jeg mener, og her nevner jeg ikke navn, for
personen i dette tilfelle er revnende likegyldig. Jeg snakker sak.
Også personen Johannes Morken er for så vidt revnende likegyldig og
for så vidt likegyldig, hadde det ikke vært for at han selv
har gjort seg gyldig og relevant, frivillig, nettopp ved å
gjøre seg sterkt gjeldende ut fra eget meget bevisst valgte ønske
om generelt og åpent å kunne påvirke store deler av folks troer og
holdninger her i landet. Morken er en kristen misjonær med en
ideologisk forankret agenda. Tro det eller ei. Noe annet er faktisk
umulig. Å tenke seg at Morken så å si operer i et objektiv eller
nøytralt vakuum, er utenkelig.
Morken er derfor en viktig aktør, men
kanskje ingen ubetinget sentral figur i samfunnsbildet. Han er ikke
av de mest prominente, kan man si, men han er der. Han øver
stor innflytelse på «sin lille flokk», en flokk man ikke skal
undervurdere. Nå vil en hypermagiker på SC frata Morken retten til
å bli korrigert, kommentert og kritisert på SC, om ikke formelt, så
i hvert fall i praksis og i realiteten, som det heter, ved å forsøke
å stoppe munnen på Oppraak som har skrevet en del kritikk av Morken
på SC. Oppraak er ikke interessert i å frata Morken denne retten
til å ytre seg ved for alle praktiske formål å rette seg etter et
påbud om å holde kjeft – av en hypermagiker.
Det er ikke Morken som enkeltmenneske
eller spesielt «vever» person som her er saken. Skal Morken ha krav
på spesialbeskyttelse? Skal han gjøres spesielt verneverdig?
Hypermagikeren mener ja. Oppraak mener nei. Oppraak mener at Morken
faktisk fortjener en spesiell oppmerksomhet. Og han vet at kritikk
faktisk kan gi Morken den oppmerksomhet han selv synes han fortjener.
Kritikk kan med andre ord oppfattes som en stimulans til fremme av
Morkens egeninteresse og edle misjon og til å styrke ytringsfriheten
generelt her i landet, ikke til å svekke den, ved å gi etter for
hovedsakelig emosjonelt betinget press og påtrykk.
Til dette kan bemerkes: Morken
produserer hyppig og stadig nye artikler, i stort antall, mot
betaling. Gjør dette Morken manisk? De fleste vil forhåpentlig si
nei. Man vil betrakte Morken som en troende fagperson og som en
maniker. Blir så Oppraak manisk av å kommentere et fåtall av alle
de artikler Morken og Stefanusalliansen produserer? Hypermagikeren
sier her ja. Hun påstår i klare ordelag at Oppraaks aktivitet er
manisk. Det blir rett og slett for stor dose Oppraak for
hypemagikeren. Oppraak trekker Morken ned i skitten. Oppraak
konstruerer feil der feil ikke finnes, mens hypermagikeren selv ikke
er i stand til å finne slike feil.
Morken er ansatt i en «allianse» som
gir ham brede fullmakter, bred ryggdekning og betydelig autoritet.
Oppraak skriver ikke mot betaling. Han har ingen kapitalinteresser i
ryggen. Han tilhører ingen allianse. Han refererer ikke til noe
ideologisk nettverk. Stefanusalliansen har derimot, bare for å ta et
eksempel, en helsides annonse i avisen Dagen fredag 27. mars d a. Det
står der følgende: "Magasinet Stefanus gir stemme til
forfulgte kristne og viser hvor trosfriheten er truet. Redaktør
Johannes Morken holder deg oppdatert med historier om mennesker som
lider for sin tro, intervjuer med partnere og eksperter - og møter
med ildsjeler som står på for den lidende kirke og kjemper for
trosfriheten".
Hvor mye koster en slik helsides
annonse? Hva er hensikten med å fremheve Morken? Kan det være å
fortelle at Morken er manisk? Nei, neppe. Annonsen er en
anerkjennelse bl a for Morkens mange artikler og hans iherdige arbeid
og mange artikler.
Når Oppraak forsøkes assosiert med en
mental tilstand eller med en medisinsk diagnose, er man ute på en
farlig vei. Mani mer enn antyder en viss mekanistisk adferd, stadige
repetisjoner. Hitlers propagandaminister Goebels sa at hvis en løgn
gjentas og gjentas, vil den til slutt bli oppfattet som en sannhet.
Antakelig vil noen tro at hvis man gjentar mange nok ganger den
påstand at islam betyr fred, så vil islam oppfattes deretter.
Robert Spencer, redaktøren i JihadWatch, har et ensidig, reterende
og skarpt fokus på islam. Noen vil kanskje kalle ham manisk,
men da forklarer man islamkritikken hans med en psykiatrisk kategori
som på sikt faktisk kan frata Spencer retten til å ytre seg
overhodet. Det samme gjelder folk som angriper islamkritikere for
fobi. Gjentar man denne påstanden så å si i det uendelige,
er man derimot ikke manisk, men tvert imot på den riktige
siden, man er sann, redelig og fornuftig.
Den svenske forfatteren og filosofen
Mattias Gardell har tatt til orde for psykiatrisk behandling av
islamkritere som islamofobe. Han får støtte i norske miljøer.
Støtter man slike oppfatninger, er man en god kamerat. Stalin var en
stor tilhenger av å forby hatefulle ytringer. Kommunistene sendte
systemkritikere enten i Gulag eller på psykiatrisk avdeling. De ble
for maniske til at regimet kunne tåle det. Deres mani ble oppfattet
som en trussel og en krenkelse mot ideologien.
I mellomkrigstidens Tyskland forsøkte
mange kristne å nazifisere kristendommen og mange, spesielt blant
lutheranerne, lok seg lokke til å konstruere det man kalte en
spesifikk tysk kristendom. Dette bidro så til at Hitler fikk et
stadig fastere grep over massene, fordi kritikk ble livsfarlig og
derfor tilnærmet umulig. I dag ser man forsøk på å islamifisere
kristendommen samtidig som mange muslimer, med nordmenns velsignelse,
vil skape en norske islam. Det er å håpe at man ser «magien» i
dette.
Jeg vil legge til: For noen år siden
nektet den britiske statsminister Theresa May Robert Spencer og
Pamela Geller – en annen kjent islamkritiker – innreise til
Storbritannia. Grunnen var at Spencer og Geller kunne bidra til å
skape farlige og direkte skadelige holdninger i landet. Begrunnelsen
ble med andre ord hentet ikke bare i rent ordenspolitiske hensyn, men
i sosiologiserende og psykologiserende forestillinger siden ingen
kunne finne noe i islamkritikken selv som bygget på løgn eller
uriktig faktafremstilling.
Når så vår «lille» hypermagiker
her går løs på Oppraaks antatte mani, vil man kanskje øyne litt
mer av en mer dypereliggende trend i samfunnsdebatten og hvilke
underbevisste og ubearbeidede krefter som rører på seg. Det
hypemagikeren vil, er å stoppe kritikk av Morken og dermed
immunisere hypermagikeren selv fra saklig kritikk, under påskudd av
at en slik kritikk jo vil oppfattes som en krenkelse, ja, til og med
en krenkelse eller fornærmelse som burde være straffbar, skal man
dra den fulle konsekvensen av dette. (Ikke engang politiet vil
imidlertid finne på å stille noen til strafferettslig ansvar for
dette. Her dreier det seg om sosial manipulasjon). Hypermagikeren her
må derfor til og med legge press på bloggens driver for f eks å få
innført det som egentlig og i praksis da blir forhåndssensur av
Oppraak. Hypermagikerens magi fører med andre ord da fantastisk nok
til at bloggens redaktør nærmest umiddelbart rykker ut med
beklagelse i kommentarfeltet for at han har latt Oppraaks artikkel
komme på trykk på stedet. Ja, redaktøren går så langt til å
antyde at han også beklager tidligere artikler om samme tema av
Oppraak. Redaktøren spiller med andre ord ballen rett over i hendene
på hypermagikeren som dermed styrker sin posisjon på Oppraaks
bekostning ogmed redaktørens begeistring og gir henne en
uforbeholden bekreftelse på det hun så sårt trenger å høre,
nemlig at det er hun som har rett – at hennes emosjoner er de
riktige og sanne emosjoner, og at hun dessuten er «god» og at hun
derfor og dermed fra nå av har et selvskrevet krav på immunitet,
for ikke å si full og nesegrus beundring. Hun har dessuten da klart
det mesterstykke å få redaktøren med seg på å begrense
ytringsfriheten som sådan, ved at redaktøren nå kan og faktisk
«må» bruke psykologiseringer til å holde folk med andre meninger
utenfor forumets aksjonsradius. Man kan spørre: Bunner det hele i
islamofobi? Morkens linje ser ut til å ha oppnådd full effekt:
Islamkritikk – til og med saklig islamkritikk - er farlig og dermed
mentalt og etisk uforsvarlig.
Noen vil anta et litt annet perspektiv
og en litt annen vinkel til det jeg vil kalle «morken-komplekset».
Disse anvender en litt besynderlig logikk for å si det mildt: Siden
Morken jo ikke representer noen akutt massiv fare og siden Morken jo
er så lite kjent og så lite omtalt i diskursen, antar man at
Morkens innflytelse er så liten at Morkens derfor ikke er verdt å
nevne eller kritisere i det hele tatt. Morken er rett og slett ikke
verdt oppmerksomheten. Man tar da kritikk av Morken som et bevis på
at det foreligger et utilbørlig angrep på sakesløs person. En slik
logikk bidrar imidlertid bare til utilsiktet å stakkarsliggjøre og
ufarliggjøre Morken, og ikke bare Morken, men også hans budskap og
misjon. Men dette hensynet bryr ikke hypemagikere det minste. Man
tror at ved å frede Morken kan stadig flere bli enig om at islam
betyr fred og at islam er fredens religion og at dette skal gjelde
ved guddommelig og uforanderlig dekret for all fremtid, overfor alle
og i alle konkrete situasjoner og forhold.
Så jo da, man kan godt bruke begrepet
manisk, men da bør man ha klart for seg hva man egentlig
holder på med, nemlig at man ikke klarer å holde seg til saken, men
i stedet føler et – unnskyld meg - manisk behov for å gå på
personen i stedet for å argumenter på et saklig grunnlag. Det blir
da Oppraaks psykologi det er noe i veien med.
Jeg siterer nå en sentral kommentar
fra Oppraaks tråd: Hvem er Johannes Morken?:
«Nå er ikke islam og muslimer
nevnt med ett eneste ord i annonsen, men man må gå ut fra at
Stefanus-alliansen og Morken går like mye inn for å stå på for
lidende muslimers trosfrihet som kristnes og andres trosfrihet, hvor
det nå måtte være. Dette må da også gjelde i muslimske land som
undertrykker trosfriheten for muslimer. Men dette ser ikke ut til å
være stiftelsens hovedanliggende, langt fra, og man kan spørre
hvorfor. Når det gjelder Morken, ser han ut til å frykte
islamkritikk mer enn islam og dermed motarbeider han vel da faktisk
trosfriheten til kristne som virkelig kritiserer islam, som system,
både her i landet og ellers.
Stefanus ser ikke ut til å ta dette
dilemmaet på alvor og tror antakelig med dette at de kan fremstå
som spesielt "gode", bl a her ved å fronte personen
Johannes Morken i en annonse (hvor han selv må ha godtatt teksten,
som redaktør).
Ved å fronte personen og ikke
ballen, forsøker man så å unngå kritikk, med den noe bisarre
begrunnelse - implisitt - at kritikk i så fall er å gå på person
og ikke på sak, og derfor til og med ukristelig!».
Joda, det kan like vel være en fordel
og kanskje lærerikt å vite noe mer om og kanskje etablere et slags
beundrende avstandsforhold til Morken som en personlig aktør på
meningsmarkedet, eller som en figur mange (forhåpentlig ikke
lett) bør begynner å imitere og emulere, eller unnskylde, på rent
emosjonelt grunnlag eller av andre opportune grunner.
Oppraak skriver generelt om mulige
åndelige tendenser som gjør seg gjeldende, om logiske og
emosjonelle tankeforutsetninger, dette å forsøke å nærme seg
underliggende mentalt virkende kollektive og individuelle og
dynamiske paradigmer. Derfor termene hypermagi og hypermagikere, i
seg selv enkle instrumenter eller termer for å få frem enkle
poenger og forhåpentlig vis noe nye vinkler og noen nye måter å se
tingene og ufordringene på.
Oppraak forsøker å kommunisere med
folk som kan distansere seg fra et ensidig og rent personlig og
derfor u-saklig forhold til det enkelte individ, som person. Oppraak
behandler funksjoner, underliggende krefter og strategier. Han
forholder seg til mulige tragiske perspektiver og om en mer eller
mindre mulig katharsis fra visse destruktive tendenser. Målet
er Logos, Ordet som det absolutte principium og det eneste vi
har å holde oss til, ganske enkelt. Målet er med andre ord å
fremme en holistisk og ikke en snever og endimensjonal tilnærming,
kort sagt en tro som tar høyde både for de intellektuelle og de
emosjonelle aspektene og samspillet mellom dem. Det enkelte og her
konkrete mennesket – her beskrevet som type i form av
hypermagiker - er for så vidt uinteressant. Fokus rettes mot mulig
overordnede rammer, underliggende og skjulte premisser og ellers
forhåpentlig relevante kontekster som ligger der og opererer i
horisonten, uten at vi helt er klar over det.
Oppraak mener her at det er mulig å
angi en viss type-beskrivelse av den avataren som her er i sving. En
type-beskrivelse vil med nødvendighet medføre en viss
kategorisering, men den er ikke en psykiatrisk kategorisering. Det
dreier seg mer om en litterær-typebeskrivelse. Den har et
eksistensielt poeng, med en slags rollebesetning, som man ser på
film og teater, men er ingen konkret fakta-beskrivelse. Og det er
selve poenget. (Om den utgjør en essensialisering, så er den i så
fall en eksistensialsirende essensialisering).
Mening er altså ikke å beskrive
avataren «live», og privat, men «in personae», skånsomt
og med distanse, men heller ikke helt uhemmet harmløst. Avatarer
skriver ofte mye som avataren selv i det private og overfor seg selv
og sin egen samvittighet ikke kan stå inne for, men som mer må
betraktes som «slips of tounge or mind», eller som rene
eksperimenter eller øvelser i retorikk for «sportens» skyld, eller
for å trimme selverkjennelsen seg med sikte på bedre synds- og
selvforståelsen. Dette må det tas hensyn til hvis man skal forsøke
å beskrive og forstå hypermagien i dette. Man kan heller ikke se
bort fra at slike «øvelser» faktisk kan bidra til å skape
syndsbekjennelse, et kriterium på at man kanskje begynner å bli
kristen.
Hypermagikeren snakker slik:
«Først: Jeg liker så ekstremt
dårlig når folk går etter mannen i minst like stor grad som etter
ballen. Først og fremst liker jeg personangrep dårlig i seg selv.
Jeg syns det er en uærlig måte å "debattere" på. I
dette spesielle tilfellet blir Morken dessuten latterliggjort for å
ønske "det gode". Seriøst: Det burde være en god ting!
Deretter blir han tillagt tanker og mulig skjulte motiver. Fysj! Og
siden han "ønsker det gode" har han dermed gjort seg
"umulig å angripe". HUH?1) Hvorfor skal Morken angripes? I
en sivilisert debatt burde det være argumentene hans som skal
"angripes".2) Oppraak finner likevel en snedig måte å
"angripe" Morken på. Ikke argumentene hans, altså, men
Morken selv. Og der han ikke finner argumenter gode nok, finner han
dem opp. Dette kunne ha vært en interessant debatt å følge, men
Oppraaks mildt sagt holier-than-thou attityde blir bare for mye, og
mulig gode argumenter forsvinner helt i all skitten. Vel. Da hadde
jeg fått lirt av meg frustrasjonen. Men i det lange løp, tror jeg
spesielt kristne med fordel burde tenke litt over dette med ydmykhet
og hvordan vi snakker om og til og med andre troende. Spesielt de vi
er uenige med. Men man bør kanskje ikke finne opp "mørke
gjerninger" å klistre på noen for deretter å henge dem ut?
Jeg leste gjennom det innlegget på Verdidebatt (fordi jeg ikke vil
betale for det), og jeg kan ikke se at Morken noen steder likestiller
kristendom og islam. Han snakker utelukkende om kristne troende og
kirker. Om noen har "syndet" i alt dette, er det kanskje
den som "vitner falskt om sin neste"?Jeg vet ikke. Jeg bare
noterer meg at Oppraaks stadige forfølgelse av Morken virker nærmest
manisk, og det etterlater seg en litt sånn emmen smak i munnen».
(Tråden kan nytes på Spikers Corner blogg, se eller
her).-
Hypermagikeren får så full støtte i
en kommentar: «Veldig bra, X! Jeg har også merket meg Oppraaks
stadige angrep på Johannes Morken og hadde faktisk tenkt å ta dette
opp med ham på mail … ).
For først å ramme det hele inn: Hva
er en hypermagiker? Jeg legger ved noen linker til diverse artikler
under. Men her skal jeg gå mer konkret til verks, fordi eksempler
fra det praktiske liv kan tjene til å klargjøre visse mer abstrakte
eller filosofiske betraktningsmåter.
Det som karakteriserer hypermagikeren
her at hun setter emosjonene i sentrum og lar dem stå i sentrum uten
begrunnelser for de påstander hun fremsetter. Hun forutsetter da at
folk skal forstå henne ut fra den forutsetning at de hun forventer å
nå eller treffe, forvalter de samme forestillinger og emosjoner hun
selv opererer ut fra og som da utgjør det vi kan kalle en
«grunnlidenskap».
Hypermagikeren forutsetter en usynlig
bånd mellom seg selv og de hun vil «hjelpe», en grunnleggende
felles lidenskap og et felles sett av emosjoner og – lettere
skjulte - tankeforutsetninger som hun enten er seg fullstendig
ubevisst eller som hun antar som normative aksiomer som alle «gode»
mennesker umiddelbart må slutte seg til, uten at hun trenger å gi
noen begrunnelser for dem. Det er her viktig å legge merke til at
begrunnelser og konkrete referanser til fakta glimrer med sitt fravær
i avatarens akk så frimodige angrep på Oppraak.
Antakelig ser ikke hypermagikeren selv
at hun operer med et førsteprinsipp som per definisjon og filosofisk
ikke trenger å begrunnes, fordi hun jo tydelig gir uttrykk for at
det er emosjonene hun gjør til et slikt førsteprinsipp. Hun gjør
da sine emosjoner uangripelige idet hun går ut fra hennes emosjoner
nettopp er fundamentale og må gjelde som et normativt aksiom eller
kategorisk imperativ. Poenget er da at hun har forlatt fornuften og i
stedet universalisert egne emosjoner. Det er hennes egne emosjoner
som skal være tungen på vekten og emosjoner er som kjent ikke noe
man diskuterer: Man har dem eller ikke. I vårt tilfelle her mener
hun at alle skal dele akkurat de emosjoner hun selv har. Hun setter
seg dessuten selv opp som rollemodell, en godhetsperson og moralsk
veileder, som det tydelig vis skal være om å gjøre å holde seg
inne med.
Hvorfor kan jeg si det? Jo, fordi hun
ikke argumenterer, hun bringer påstander helt løsrevet fra det
saken gjelder i Oppraaks tekst. Hun har ikke engang lest den av
Morkens artikkel som det refereres til i Oppraaks artikkel! (Hun har
bare lest en annen artikkel det linkes til, fordi, som hun sier, hun
vil ikke betale for å lese hovedartikkelen som står i Dagen).
Hva er hovedsaken for hennes
vedkommende? Jo, hovedsaken utenfor henne selv en person, en viss
redaktør Morken, som hun mener blir trukket ned i skitten, som hun
beskriver det. Hennes anliggende er hensynet til personen Morken som
person, - om hun kjenner ham, er irrelevant her. Hun ser helt bort
fra Morkens meninger og fremstillinger som helhetlig sett er retorisk
og ideologiske instrumenter, for øvrig. Ja, hun ser til og med helt
bort fra muligheten for at Morken overhodet kan kritiseres –
han skriver jo og forteller jo bare om kristne mennesker! Og
dessuten: Han er jo kristen! Og da man han jo være «god»!
Saken selv, Oppraaks anliggende, er
henne med andre ord totalt fremmed og irrelevant. (Hørt om
«stråmann»?) At Morken faktisk skriver mye om muslimer og islam,
har beleilig nok gått henne hus forbi, som relevant faktum. Hun vil
ikke vite av at det er mange måter å skrive om islam og kristendom
på. Hun ser helt bort fra at bak selv de mest uskyldige og fromme
tekster kan skjule seg ganske dystre budskap og at selv de mest
oppvakte mennesker kan la seg dreie og drille av subliminale
mekanismer og at selv de beste kan la seg hjernevaske.
Hva er så relevant for henne? Jo, det
kan ikke være noe annet enn hennes egne reaksjoner, uttrykt i
emosjoner, ikke med argumenter, men ut fra det Opppraak andre steder
kaller hypermagi. Hypermagi er en egen mental mer eller mindre
bevisst strategi eller administrering av emosjoner brukt som
instrumenter, i den hensikt å oppnå et mål. (For en typisk
narsissist er målet ham eller henne selv).
Det typiske for en hypermagiker er at
han ikke har noen universell eller objektiv standard å bryte sine
emosjoner mot. Han er som en stat uten en eller annen form for
fiksert konstitusjon, eller en nasjon uten noen logos, eller
nomos, for den del. Det sier seg selv at en slik stat blir
helt avhengig av tyrannenes emosjoner, i og med det jo for dem ikke
finnes noen genuin logos, en absolutt standard man kan referere til
utenfor dem selv.
Hypermagikere er typisk bundet av to
ting: For det første det bedrag det er å være bundet av egne,
subjektive følelser eller emosjoner, i den tro at emosjonene da
utgjør den universelle standarden, nemlig den standard alt annet
skal måles opp mot og i forhold til. For det andre gjør hun seg
avhengig av selve det magiske middel hun gjør seg bruk av. Her er
trylleordet «kristen». Denne betegnelsen brukes her som et
instrument som hun føler vil gi spesielt henne og hennes lydige
venner en egen legitimitet og beskyttelse, en privilegert garanti, en
mystisk kraft som i seg selv skal rettferdiggjøre hennes
disposisjoner. Hun går ut fra at middelet automatisk vil gi henne
den respekt og trygghet hun selv mener å ha krav på. Det magiske
middelet kan dessuten oppfattes som skremmende i seg selv; det
tillegges en egen kraft, det appellerer til folks ubevisste frykt for
og overtro på «det skumle», det fremmede og ukontrollerbare og
derfor som noe farlig man bør holde seg til venns med, ja,
underkaste seg, og vise beundring for, ellers …!
Påpeker man dette, vil hypermagikeren
raskt beskylde «varsleren» for å ville forfølge, fornærme og
krenke henne, krenke eller latterliggjøre hennes emosjoner som hun
jo har gjort seg identisk med. Hypermagikere er ikke særlig kjent
for forløsende selvironi.
En hypemagiker som blir avslørt, vil
si at den som avslører er følelseskald, fordi han ikke har de samme
og riktige emosjoner, de som hypermagikeren selv har, eller den samme
emosjonelle tilnærming til det foreliggende anliggendet eller det
selve saken gjelder. (Denne strategien er en blitt integrert del av
hypermagikerens ferniss og kyrass). Det gjelder jo kun hennes
ukrenkelige emosjoner!
Motargumenter oppfattes tilsvarende som
truende instrumenter i seg selv, et mulig destruktivt kraftsentrum!
Det hypermagikeren imidlertid frykter mest av alt er at tryllekunsten
hennes skal avsløres. Hun vet og værer og stoler fullt ut på at
alle vil mene at det er ufint og gjerne brutalt å avsløre en
tryllekunst, i stedt for å nyte kunsten for det den jo er, nemlig
uskyldig underholdning).
Når denne hypermagikeren ser at andre
hypemagikere kan stå i ferd med å bi avslørt, reagerer hun så
spontant solidarisk, fordi hun frykter at avsløring av en annens
magi vil avsløre hennes egen. Hypermagikere har et dypt behov for å
stammen mot en felles fiende i den samme felles frykt for å bli
avslørt som sjarlataner.
Og til overmål: Hypermagikeren vil si
at kristentroen primært dreier seg om «hjertet», ikke så mye om
hodet eller magen, og som det sentrum menneskets moral og tro må
forankres i. Den hun ikke ser er, at kristentroen har ett sentralt
fundament som grunnlag for all gudstro, nemlig Logos, som nettopp
betyr fornuft (ord). Logos, som er Kristus, slår dermed kontrært
ned på alle former for hypermagi og dette å etablere tro – og
dermed i falsk nåde og illusorisk frelse – i egne emosjoner, i
eget selvbedrag. Men dette er det umulig for hypermagikere å forstå.
Hypermagikeren kan sies å oppleve seg selv som menneskenes og alle
tings målestokk. En kristen vil ut fra troens principium selv
alltid vite å kontrollere sine emosjoner ut fra Logos, dvs en
instans, her Kristus, som Person. For en kristen manifisterer dette
seg i personlig ydmykhet, en holdning som forholder seg til fakta og
ikke fiksjon (ydmykhet var et kristent nyord i gresk på angjeldende
tid). Sanne emosjoner er derfor av største viktighet for en kristen
å ha og kunne administrere eller kanskje bedre: forvalte. Og sanne
kan emosjonene ut fra denne innsikten ikke være uten direkte
relasjon til Kristus, som er Logos.
Det «helt tragiske» for
hypemagikeren, siden hun i denne sammenhengen mangler både en
objektiv standard og egentlige, sanne og rene emosjoner, basert på
fakta, er nettopp dette at hun da må skaffe seg substitutter ved å
gjøre seg til fullmektiger for dem «by proxy, og by
default», som jeg kaller det. Hun skaffer seg m a o syndebukker
som det er om å gjøre for henne å få andre til å synes synd på,
og syndebukker som hun selv da ser på som utilbørlige og illegitime
ofre for det hun oppfatter som andres irrasjonell angrep på akkurat
denne personen, som hun altså gjør til syndebukk, uten å spørre
syndebukken om lov.
Slik får hun bevist overfor seg selv
at hun har de riktige emosjoner, (og ikke bare lite av dem, heller,
eller nesten umerkelige emosjoner, nei her det dreier seg om sterke,
intens emosjoner, sterke overbevisninger. De som da ikke følger
hennes «befaling» - sett på denne måten - blir så automatisk
angrepet for bl a å være ufølsomt kritiske eller kalde. Hun ser
plutselig onde intensjoner hos den som etter hennes mening eller
projeksjon kritiserer «den utvalgte, dvs hennes offer og syndebukk.
De fiendtlige intensjonene trenger imidlertid ikke påviselig å
være der - , og hun føler seg konsekvent for god til virkelig å
bevise at de er der. Innbilte intensjoner om å trekke hennes
syndebukk – eller forgudede kjæledegge for anledningen – ned i
skitten, gir henne mer enn nok krutt til å fortsette. Hypermagikeren
må her ha en egenkonstruert stråmann for å bli hørt og kunne nå
frem med sin bekymmer.
Eventuell motstand eller
motargumentasjon styrker så i sin tur hypemagikerns selvforståelse
og forestillinger om, og tro på, egen grandiose betydning, i og med
at hun jo nettopp har fått bevis på at det er hun som har de
egentlige emosjoner, de som virkelig er sanne emosjoner og derfor
uangripelige emosjoner. Hun har da gjort sine emosjonene, og sin
«berettige» harme som disse emosjonene flyter av, til selve
aksiomet, selve det førsteprinsippet hyprmagikeren som type formes
og preges av. Hypermagikeren har da helt glemt at standarden faktisk
og normativt bør forankres i Logos, ikke i «emos», for å
si det slik. Hennes ufravikelige standard er blitt hennes egne
emosjoner.
Det kanskje aller mest fantastiske i
dette er at hennes emosjoner til og med trumfer offeret eller
syndebukkens emosjoner eller fravær av samme. Samtidig affiserer det
henne ikke det minste at offeret hennes eller syndebukken – det kan
komme ut på ett her - faktisk kan ha en direkte profesjonell eller
faglig interesse av nettopp å bli kritisert. (Omtale er tross alt
bedre enn taushet, når man vil bringe noe lødig til torgs, ikke
sant?)
I vårt tilfelle her er syndebukken
Morken, som liksom forfølges av Oppraak fordi Oppraak har skrevet
flere artikler om Morken og hans «produksjon», hans meninger og
ikke minst: Morkens vinklinger på sakene, (vinkler som uvegerlig
skjuler andre blindvinkler og premisser).
Det som burde vekke oppsikt her er at
det antall artikler av Morken det altså kommer an på. Antallet i
seg selv beviser vonde hensikter. Innholdet i kritikken av Morken
blir følgelig fullstendig irrelevant. I høyden kan man si at det
for hypermagikeren nå er blitt et overveiende troskyldig estetisk
anliggende, ikke et moralsk dilemma. (Hun er da ikke ond, hun, nei,
hun er bare estetiker!). Hypermagikeren ser ikke da at hun gjør
estetikken til fundament for etikken, forblindet som hun er av egne
emosjonenes og magiens krav på full underkastelse, per se.
Slik gjør denne hyperamagikeren altså
Morken, som hun jo vil hjelpe, - ved å gjøre ham til ren og
uskyldig syndebukk med krav på ubetinget beskyttelse fra hennes
side-, til et illegitimt offer i diskursen. Et offer som da skylder
denne hypermagikeren all takk og den oppmerksomhet hun selv mener hun
er fortjent til og som hun gjerne er mer enn bare «god nok» til å
fortjene. (Dette er selve konstitusjonens i hypermagikerens mer eller
mindre tilslørte eller mer eller mindre «bevisst villede eller
tvungent emo- og egofokuserte øyne»).
Den største trumfen hypermagikeren her
kan innkassere er, at det ikke er noen feil i dette å være god!
(Hun ser ikke ironien i dette). Ingen skal her være tvil om at
syndebukken hun selv ut fra den indre driven og logikken i dette
faktisk Må konstruere seg et menneske som er «god», for å få fem
motsetningen til Oppraak, som hun faktisk frakjenner retten til å
kalle seg «god» - eller kristen, til og med. (At bare Gud er god,
ser her ut til å være en fremmed tanke, for det er hun selv som er
god i og med at hun jo hjelper ikke bare den svake og (for henne
selvskrevent) angrepne, men også den gode). Og her beviser
hun jo – tilsynelatende - nettopp dette! Det er jo da noe alle bør
se og oppfatte!
Og det er dette Oppraak mener med «by
proxy-by default», (negativ eller innbilt fullmakt, eller
appropriert eller falskt tilegnet fullmakt, ikke positiv og fullt
legitim fullmakt): Hypermagikeren spør ikke om lov til å hjelpe den
hun selv utpeker som offer (for det hun anser er en annen andres
nådeløse og maniske kritikk eller terping). Hun har da bestemt at
syndebukken er et offer uten tillatelse til dette fra offeret selv,
og så vil hun ha bekreftelse på at hun har sin fulle rett til å
gjøre dette, ved å appellere til andres emosjoner og skyldfølelse,
ved å halse etter bifall helt og holdet basert på hennes egne
ubegrunnede påstander, forestillinger og direkte oppkonstruerte
løgner.
Det faller henne ikke inn at «offeret»
- Morken - selv er et godt utrustet menneske med lang erfaring og høy
utdannelse - faktisk er mer kvalifisert til å forsvare seg selv enn
det hun selv har forutsetninger for å gjøre, på hans vegne.
Og i tillegg: Det ligger helt utenfor
denne hypermagikerens horisont at syndebukken faktisk kan ta avstand
for den hjelp hun tror hun kan bistå syndebukken med, at syndebukken
vil frasi seg en slik støtte, (som om han skulle vær spesielt svak
og hjelpetrengende). En slik mulig reaksjon, sett fra offeret eller
syndebukkens side, kan ikke falle denne hypermagikeren inn. Hennes
emosjoner trumfer dermed helt utilsiktet det vi her må anta er
syndebukkens ukrenkelige og personlig ære, og hans selvrespekt,
omdømme og status i miljøet. Dessuten fratar hun syndebukkens den
objektivt foreliggende mulighet for blomstring og profitable
fremgang. Hun ser helt bort fra den mulighet at kritikken kan ses som
en kjærkommen mulighet for syndebukken til å nå ut med sitt
budskap, sine verdier og synspunkter, i og med at han jo nettopp av
kritikeren – Oppraak - anses som verdig oppmerksomhet, (noe Morken
i utgangspunkt kan være spesielt interessert i og godt utrustet til
forhåpentlig å få).
Hypermagikeren ønsker faktisk - som
en funksjon av hennes mentale konstitusjon – at syndebukken heller
enn å bli utsatt for saklig og muligens oppbyggelig kritikk – på
det åpne diskurs markedet - i stedet plasseres i hennes egen
spesielt kjærlige og gode omsorg og under hennes spesielt
egnede og høyst varme vinger, og i en situasjon og posisjon hvor hun
selv føler at hun har krav på belønning for sin gode og prektige
innsats, helt til fortrengsel for den oppmerksomhet syndebukken selv
ville ha kunne tiltrukket seg, ved frivillig å la seg usette seg for
kritikk.
Når så hypemagikeren med sin
tilsynelatende sjarm og magi får med seg på andre lettlurte
emosjonalister på laget, for her å sverte Oppraak, må dette
føles ikke bare som en nøktern seier for hypemagikeren, men også
som en slags høyeste og åndelige lykkefølelse, eller en
ekstaselignende reaksjon som nokså selvsagt ikke er noe stort annet
enn en rent kjødelig og egobasert funksjon.
Hypermagikeren kan hverken unne seg
selv eller andre den tanke og det hensyn at syndebukken og hennes
eget «hjertebarn» - som hun skyver foran seg - jo helt frivillig er
trent til å tåle, og derfor spesielt egnet og spesielt godt
forberedt for, nettopp å kunne og ville måtte slå tilbake mot den
kritikk som kommer, og uansett om denne oppfattes som saklig eller
ikke. Når hun selv da er den som høster godord og påskjønnelser,
er seieren og triumfen ikke bar optimal, den er også ultimat, slik
hun føler og ser det. Det rare og bemerkelsesverdige er, at
det åpenbart er så få som klarer å gjennomskue dette skuespillet,
og som mer eller mindre bevisst villig ønsker å la seg lure og
bedra. Det hun gjør er å lykkes ved å bruk av ren magi, og ikke
bare kjente psykologiske makt og suggesjonsmekanismer.
Man kan så
spørre om hvor intelligensen her kommer inn. Kan intelligente
mennesker virkelig bruke og la seg bruke av disse mekanismene, og
denne magien? Svaret er ja. De brukes mer eller mindre bevisst, men
går under radaren for moderne psykologi, (en disiplin som nærmest
blitt helt «syntetisk» i dag).
Et godt eksempel fra det praktiske liv
viste seg da den kjente forskeren, legen, ateisten og humanisten
Morten Andreas Horn klarte å lure Johannes Morken til med simple
midler å forsvarte muslimen Hadia Tajik uten at hun selv hadde bedt
om eller takket for denne bistanden, - en stygg sak jeg har omtalt
tidligere, se om Morkens selvforherligelse her
på Spikers Corner eller se
her om Morkens selvforherligelse litt ned på siden.
Hypermagikere,
hatprat, müncher, Hypermagi,
müncher, balnchar 3, SC
2, SC
1, SC
4
Hallgeir Oppraak