NB! Du må klikke på tittelen for å komme til kommentarfeltet.

fredag 3. april 2020

Oppraakmani og hypermagikere på Spikers Corner

Av Hallgeir Oppraak. 

Har du sett! Fins det hypermagikere på Spikers Corner?

Det ser sånn ut. For å ta ett stjerneeksempel på hva jeg mener, og her nevner jeg ikke navn, for personen i dette tilfelle er revnende likegyldig. Jeg snakker sak. Også personen Johannes Morken er for så vidt revnende likegyldig og for så vidt likegyldig, hadde det ikke vært for at han selv har gjort seg gyldig og relevant, frivillig, nettopp ved å gjøre seg sterkt gjeldende ut fra eget meget bevisst valgte ønske om generelt og åpent å kunne påvirke store deler av folks troer og holdninger her i landet. Morken er en kristen misjonær med en ideologisk forankret agenda. Tro det eller ei. Noe annet er faktisk umulig. Å tenke seg at Morken så å si operer i et objektiv eller nøytralt vakuum, er utenkelig.

Morken er derfor en viktig aktør, men kanskje ingen ubetinget sentral figur i samfunnsbildet. Han er ikke av de mest prominente, kan man si, men han er der. Han øver stor innflytelse på «sin lille flokk», en flokk man ikke skal undervurdere. Nå vil en hypermagiker på SC frata Morken retten til å bli korrigert, kommentert og kritisert på SC, om ikke formelt, så i hvert fall i praksis og i realiteten, som det heter, ved å forsøke å stoppe munnen på Oppraak som har skrevet en del kritikk av Morken på SC. Oppraak er ikke interessert i å frata Morken denne retten til å ytre seg ved for alle praktiske formål å rette seg etter et påbud om å holde kjeft – av en hypermagiker.

Det er ikke Morken som enkeltmenneske eller spesielt «vever» person som her er saken. Skal Morken ha krav på spesialbeskyttelse? Skal han gjøres spesielt verneverdig? Hypermagikeren mener ja. Oppraak mener nei. Oppraak mener at Morken faktisk fortjener en spesiell oppmerksomhet. Og han vet at kritikk faktisk kan gi Morken den oppmerksomhet han selv synes han fortjener. Kritikk kan med andre ord oppfattes som en stimulans til fremme av Morkens egeninteresse og edle misjon og til å styrke ytringsfriheten generelt her i landet, ikke til å svekke den, ved å gi etter for hovedsakelig emosjonelt betinget press og påtrykk.

Til dette kan bemerkes: Morken produserer hyppig og stadig nye artikler, i stort antall, mot betaling. Gjør dette Morken manisk? De fleste vil forhåpentlig si nei. Man vil betrakte Morken som en troende fagperson og som en maniker. Blir så Oppraak manisk av å kommentere et fåtall av alle de artikler Morken og Stefanusalliansen produserer? Hypermagikeren sier her ja. Hun påstår i klare ordelag at Oppraaks aktivitet er manisk. Det blir rett og slett for stor dose Oppraak for hypemagikeren. Oppraak trekker Morken ned i skitten. Oppraak konstruerer feil der feil ikke finnes, mens hypermagikeren selv ikke er i stand til å finne slike feil.

Morken er ansatt i en «allianse» som gir ham brede fullmakter, bred ryggdekning og betydelig autoritet. Oppraak skriver ikke mot betaling. Han har ingen kapitalinteresser i ryggen. Han tilhører ingen allianse. Han refererer ikke til noe ideologisk nettverk. Stefanusalliansen har derimot, bare for å ta et eksempel, en helsides annonse i avisen Dagen fredag 27. mars d a. Det står der følgende: "Magasinet Stefanus gir stemme til forfulgte kristne og viser hvor trosfriheten er truet. Redaktør Johannes Morken holder deg oppdatert med historier om mennesker som lider for sin tro, intervjuer med partnere og eksperter - og møter med ildsjeler som står på for den lidende kirke og kjemper for trosfriheten".

Hvor mye koster en slik helsides annonse? Hva er hensikten med å fremheve Morken? Kan det være å fortelle at Morken er manisk? Nei, neppe. Annonsen er en anerkjennelse bl a for Morkens mange artikler og hans iherdige arbeid og mange artikler.

Når Oppraak forsøkes assosiert med en mental tilstand eller med en medisinsk diagnose, er man ute på en farlig vei. Mani mer enn antyder en viss mekanistisk adferd, stadige repetisjoner. Hitlers propagandaminister Goebels sa at hvis en løgn gjentas og gjentas, vil den til slutt bli oppfattet som en sannhet. Antakelig vil noen tro at hvis man gjentar mange nok ganger den påstand at islam betyr fred, så vil islam oppfattes deretter. Robert Spencer, redaktøren i JihadWatch, har et ensidig, reterende og skarpt fokus på islam. Noen vil kanskje kalle ham manisk, men da forklarer man islamkritikken hans med en psykiatrisk kategori som på sikt faktisk kan frata Spencer retten til å ytre seg overhodet. Det samme gjelder folk som angriper islamkritikere for fobi. Gjentar man denne påstanden så å si i det uendelige, er man derimot ikke manisk, men tvert imot på den riktige siden, man er sann, redelig og fornuftig.

Den svenske forfatteren og filosofen Mattias Gardell har tatt til orde for psykiatrisk behandling av islamkritere som islamofobe. Han får støtte i norske miljøer. Støtter man slike oppfatninger, er man en god kamerat. Stalin var en stor tilhenger av å forby hatefulle ytringer. Kommunistene sendte systemkritikere enten i Gulag eller på psykiatrisk avdeling. De ble for maniske til at regimet kunne tåle det. Deres mani ble oppfattet som en trussel og en krenkelse mot ideologien.

I mellomkrigstidens Tyskland forsøkte mange kristne å nazifisere kristendommen og mange, spesielt blant lutheranerne, lok seg lokke til å konstruere det man kalte en spesifikk tysk kristendom. Dette bidro så til at Hitler fikk et stadig fastere grep over massene, fordi kritikk ble livsfarlig og derfor tilnærmet umulig. I dag ser man forsøk på å islamifisere kristendommen samtidig som mange muslimer, med nordmenns velsignelse, vil skape en norske islam. Det er å håpe at man ser «magien» i dette.

Jeg vil legge til: For noen år siden nektet den britiske statsminister Theresa May Robert Spencer og Pamela Geller – en annen kjent islamkritiker – innreise til Storbritannia. Grunnen var at Spencer og Geller kunne bidra til å skape farlige og direkte skadelige holdninger i landet. Begrunnelsen ble med andre ord hentet ikke bare i rent ordenspolitiske hensyn, men i sosiologiserende og psykologiserende forestillinger siden ingen kunne finne noe i islamkritikken selv som bygget på løgn eller uriktig faktafremstilling.

Når så vår «lille» hypermagiker her går løs på Oppraaks antatte mani, vil man kanskje øyne litt mer av en mer dypereliggende trend i samfunnsdebatten og hvilke underbevisste og ubearbeidede krefter som rører på seg. Det hypemagikeren vil, er å stoppe kritikk av Morken og dermed immunisere hypermagikeren selv fra saklig kritikk, under påskudd av at en slik kritikk jo vil oppfattes som en krenkelse, ja, til og med en krenkelse eller fornærmelse som burde være straffbar, skal man dra den fulle konsekvensen av dette. (Ikke engang politiet vil imidlertid finne på å stille noen til strafferettslig ansvar for dette. Her dreier det seg om sosial manipulasjon). Hypermagikeren her må derfor til og med legge press på bloggens driver for f eks å få innført det som egentlig og i praksis da blir forhåndssensur av Oppraak. Hypermagikerens magi fører med andre ord da fantastisk nok til at bloggens redaktør nærmest umiddelbart rykker ut med beklagelse i kommentarfeltet for at han har latt Oppraaks artikkel komme på trykk på stedet. Ja, redaktøren går så langt til å antyde at han også beklager tidligere artikler om samme tema av Oppraak. Redaktøren spiller med andre ord ballen rett over i hendene på hypermagikeren som dermed styrker sin posisjon på Oppraaks bekostning ogmed redaktørens begeistring og gir henne en uforbeholden bekreftelse på det hun så sårt trenger å høre, nemlig at det er hun som har rett – at hennes emosjoner er de riktige og sanne emosjoner, og at hun dessuten er «god» og at hun derfor og dermed fra nå av har et selvskrevet krav på immunitet, for ikke å si full og nesegrus beundring. Hun har dessuten da klart det mesterstykke å få redaktøren med seg på å begrense ytringsfriheten som sådan, ved at redaktøren nå kan og faktisk «må» bruke psykologiseringer til å holde folk med andre meninger utenfor forumets aksjonsradius. Man kan spørre: Bunner det hele i islamofobi? Morkens linje ser ut til å ha oppnådd full effekt: Islamkritikk – til og med saklig islamkritikk - er farlig og dermed mentalt og etisk uforsvarlig.

Noen vil anta et litt annet perspektiv og en litt annen vinkel til det jeg vil kalle «morken-komplekset». Disse anvender en litt besynderlig logikk for å si det mildt: Siden Morken jo ikke representer noen akutt massiv fare og siden Morken jo er så lite kjent og så lite omtalt i diskursen, antar man at Morkens innflytelse er så liten at Morkens derfor ikke er verdt å nevne eller kritisere i det hele tatt. Morken er rett og slett ikke verdt oppmerksomheten. Man tar da kritikk av Morken som et bevis på at det foreligger et utilbørlig angrep på sakesløs person. En slik logikk bidrar imidlertid bare til utilsiktet å stakkarsliggjøre og ufarliggjøre Morken, og ikke bare Morken, men også hans budskap og misjon. Men dette hensynet bryr ikke hypemagikere det minste. Man tror at ved å frede Morken kan stadig flere bli enig om at islam betyr fred og at islam er fredens religion og at dette skal gjelde ved guddommelig og uforanderlig dekret for all fremtid, overfor alle og i alle konkrete situasjoner og forhold.

Så jo da, man kan godt bruke begrepet manisk, men da bør man ha klart for seg hva man egentlig holder på med, nemlig at man ikke klarer å holde seg til saken, men i stedet føler et – unnskyld meg - manisk behov for å gå på personen i stedet for å argumenter på et saklig grunnlag. Det blir da Oppraaks psykologi det er noe i veien med.

Jeg siterer nå en sentral kommentar fra Oppraaks tråd: Hvem er Johannes Morken?:
«Nå er ikke islam og muslimer nevnt med ett eneste ord i annonsen, men man må gå ut fra at Stefanus-alliansen og Morken går like mye inn for å stå på for lidende muslimers trosfrihet som kristnes og andres trosfrihet, hvor det nå måtte være. Dette må da også gjelde i muslimske land som undertrykker trosfriheten for muslimer. Men dette ser ikke ut til å være stiftelsens hovedanliggende, langt fra, og man kan spørre hvorfor. Når det gjelder Morken, ser han ut til å frykte islamkritikk mer enn islam og dermed motarbeider han vel da faktisk trosfriheten til kristne som virkelig kritiserer islam, som system, både her i landet og ellers.
Stefanus ser ikke ut til å ta dette dilemmaet på alvor og tror antakelig med dette at de kan fremstå som spesielt "gode", bl a her ved å fronte personen Johannes Morken i en annonse (hvor han selv må ha godtatt teksten, som redaktør).
Ved å fronte personen og ikke ballen, forsøker man så å unngå kritikk, med den noe bisarre begrunnelse - implisitt - at kritikk i så fall er å gå på person og ikke på sak, og derfor til og med ukristelig!».

Joda, det kan like vel være en fordel og kanskje lærerikt å vite noe mer om og kanskje etablere et slags beundrende avstandsforhold til Morken som en personlig aktør på meningsmarkedet, eller som en figur mange (forhåpentlig ikke lett) bør begynner å imitere og emulere, eller unnskylde, på rent emosjonelt grunnlag eller av andre opportune grunner.

Oppraak skriver generelt om mulige åndelige tendenser som gjør seg gjeldende, om logiske og emosjonelle tankeforutsetninger, dette å forsøke å nærme seg underliggende mentalt virkende kollektive og individuelle og dynamiske paradigmer. Derfor termene hypermagi og hypermagikere, i seg selv enkle instrumenter eller termer for å få frem enkle poenger og forhåpentlig vis noe nye vinkler og noen nye måter å se tingene og ufordringene på.

Oppraak forsøker å kommunisere med folk som kan distansere seg fra et ensidig og rent personlig og derfor u-saklig forhold til det enkelte individ, som person. Oppraak behandler funksjoner, underliggende krefter og strategier. Han forholder seg til mulige tragiske perspektiver og om en mer eller mindre mulig katharsis fra visse destruktive tendenser. Målet er Logos, Ordet som det absolutte principium og det eneste vi har å holde oss til, ganske enkelt. Målet er med andre ord å fremme en holistisk og ikke en snever og endimensjonal tilnærming, kort sagt en tro som tar høyde både for de intellektuelle og de emosjonelle aspektene og samspillet mellom dem. Det enkelte og her konkrete mennesket – her beskrevet som type i form av hypermagiker - er for så vidt uinteressant. Fokus rettes mot mulig overordnede rammer, underliggende og skjulte premisser og ellers forhåpentlig relevante kontekster som ligger der og opererer i horisonten, uten at vi helt er klar over det.

Oppraak mener her at det er mulig å angi en viss type-beskrivelse av den avataren som her er i sving. En type-beskrivelse vil med nødvendighet medføre en viss kategorisering, men den er ikke en psykiatrisk kategorisering. Det dreier seg mer om en litterær-typebeskrivelse. Den har et eksistensielt poeng, med en slags rollebesetning, som man ser på film og teater, men er ingen konkret fakta-beskrivelse. Og det er selve poenget. (Om den utgjør en essensialisering, så er den i så fall en eksistensialsirende essensialisering).

Mening er altså ikke å beskrive avataren «live», og privat, men «in personae», skånsomt og med distanse, men heller ikke helt uhemmet harmløst. Avatarer skriver ofte mye som avataren selv i det private og overfor seg selv og sin egen samvittighet ikke kan stå inne for, men som mer må betraktes som «slips of tounge or mind», eller som rene eksperimenter eller øvelser i retorikk for «sportens» skyld, eller for å trimme selverkjennelsen seg med sikte på bedre synds- og selvforståelsen. Dette må det tas hensyn til hvis man skal forsøke å beskrive og forstå hypermagien i dette. Man kan heller ikke se bort fra at slike «øvelser» faktisk kan bidra til å skape syndsbekjennelse, et kriterium på at man kanskje begynner å bli kristen.

Hypermagikeren snakker slik:
«Først: Jeg liker så ekstremt dårlig når folk går etter mannen i minst like stor grad som etter ballen. Først og fremst liker jeg personangrep dårlig i seg selv. Jeg syns det er en uærlig måte å "debattere" på. I dette spesielle tilfellet blir Morken dessuten latterliggjort for å ønske "det gode". Seriøst: Det burde være en god ting! Deretter blir han tillagt tanker og mulig skjulte motiver. Fysj! Og siden han "ønsker det gode" har han dermed gjort seg "umulig å angripe". HUH?1) Hvorfor skal Morken angripes? I en sivilisert debatt burde det være argumentene hans som skal "angripes".2) Oppraak finner likevel en snedig måte å "angripe" Morken på. Ikke argumentene hans, altså, men Morken selv. Og der han ikke finner argumenter gode nok, finner han dem opp. Dette kunne ha vært en interessant debatt å følge, men Oppraaks mildt sagt holier-than-thou attityde blir bare for mye, og mulig gode argumenter forsvinner helt i all skitten. Vel. Da hadde jeg fått lirt av meg frustrasjonen. Men i det lange løp, tror jeg spesielt kristne med fordel burde tenke litt over dette med ydmykhet og hvordan vi snakker om og til og med andre troende. Spesielt de vi er uenige med. Men man bør kanskje ikke finne opp "mørke gjerninger" å klistre på noen for deretter å henge dem ut? Jeg leste gjennom det innlegget på Verdidebatt (fordi jeg ikke vil betale for det), og jeg kan ikke se at Morken noen steder likestiller kristendom og islam. Han snakker utelukkende om kristne troende og kirker. Om noen har "syndet" i alt dette, er det kanskje den som "vitner falskt om sin neste"?Jeg vet ikke. Jeg bare noterer meg at Oppraaks stadige forfølgelse av Morken virker nærmest manisk, og det etterlater seg en litt sånn emmen smak i munnen». (Tråden kan nytes på Spikers Corner blogg, se eller her).-

Hypermagikeren får så full støtte i en kommentar: «Veldig bra, X! Jeg har også merket meg Oppraaks stadige angrep på Johannes Morken og hadde faktisk tenkt å ta dette opp med ham på mail … ).

For først å ramme det hele inn: Hva er en hypermagiker? Jeg legger ved noen linker til diverse artikler under. Men her skal jeg gå mer konkret til verks, fordi eksempler fra det praktiske liv kan tjene til å klargjøre visse mer abstrakte eller filosofiske betraktningsmåter.

Det som karakteriserer hypermagikeren her at hun setter emosjonene i sentrum og lar dem stå i sentrum uten begrunnelser for de påstander hun fremsetter. Hun forutsetter da at folk skal forstå henne ut fra den forutsetning at de hun forventer å nå eller treffe, forvalter de samme forestillinger og emosjoner hun selv opererer ut fra og som da utgjør det vi kan kalle en «grunnlidenskap».

Hypermagikeren forutsetter en usynlig bånd mellom seg selv og de hun vil «hjelpe», en grunnleggende felles lidenskap og et felles sett av emosjoner og – lettere skjulte - tankeforutsetninger som hun enten er seg fullstendig ubevisst eller som hun antar som normative aksiomer som alle «gode» mennesker umiddelbart må slutte seg til, uten at hun trenger å gi noen begrunnelser for dem. Det er her viktig å legge merke til at begrunnelser og konkrete referanser til fakta glimrer med sitt fravær i avatarens akk så frimodige angrep på Oppraak.

Antakelig ser ikke hypermagikeren selv at hun operer med et førsteprinsipp som per definisjon og filosofisk ikke trenger å begrunnes, fordi hun jo tydelig gir uttrykk for at det er emosjonene hun gjør til et slikt førsteprinsipp. Hun gjør da sine emosjoner uangripelige idet hun går ut fra hennes emosjoner nettopp er fundamentale og må gjelde som et normativt aksiom eller kategorisk imperativ. Poenget er da at hun har forlatt fornuften og i stedet universalisert egne emosjoner. Det er hennes egne emosjoner som skal være tungen på vekten og emosjoner er som kjent ikke noe man diskuterer: Man har dem eller ikke. I vårt tilfelle her mener hun at alle skal dele akkurat de emosjoner hun selv har. Hun setter seg dessuten selv opp som rollemodell, en godhetsperson og moralsk veileder, som det tydelig vis skal være om å gjøre å holde seg inne med.

Hvorfor kan jeg si det? Jo, fordi hun ikke argumenterer, hun bringer påstander helt løsrevet fra det saken gjelder i Oppraaks tekst. Hun har ikke engang lest den av Morkens artikkel som det refereres til i Oppraaks artikkel! (Hun har bare lest en annen artikkel det linkes til, fordi, som hun sier, hun vil ikke betale for å lese hovedartikkelen som står i Dagen).

Hva er hovedsaken for hennes vedkommende? Jo, hovedsaken utenfor henne selv en person, en viss redaktør Morken, som hun mener blir trukket ned i skitten, som hun beskriver det. Hennes anliggende er hensynet til personen Morken som person, - om hun kjenner ham, er irrelevant her. Hun ser helt bort fra Morkens meninger og fremstillinger som helhetlig sett er retorisk og ideologiske instrumenter, for øvrig. Ja, hun ser til og med helt bort fra muligheten for at Morken overhodet kan kritiseres – han skriver jo og forteller jo bare om kristne mennesker! Og dessuten: Han er jo kristen! Og da man han jo være «god»!

Saken selv, Oppraaks anliggende, er henne med andre ord totalt fremmed og irrelevant. (Hørt om «stråmann»?) At Morken faktisk skriver mye om muslimer og islam, har beleilig nok gått henne hus forbi, som relevant faktum. Hun vil ikke vite av at det er mange måter å skrive om islam og kristendom på. Hun ser helt bort fra at bak selv de mest uskyldige og fromme tekster kan skjule seg ganske dystre budskap og at selv de mest oppvakte mennesker kan la seg dreie og drille av subliminale mekanismer og at selv de beste kan la seg hjernevaske.

Hva er så relevant for henne? Jo, det kan ikke være noe annet enn hennes egne reaksjoner, uttrykt i emosjoner, ikke med argumenter, men ut fra det Opppraak andre steder kaller hypermagi. Hypermagi er en egen mental mer eller mindre bevisst strategi eller administrering av emosjoner brukt som instrumenter, i den hensikt å oppnå et mål. (For en typisk narsissist er målet ham eller henne selv).

Det typiske for en hypermagiker er at han ikke har noen universell eller objektiv standard å bryte sine emosjoner mot. Han er som en stat uten en eller annen form for fiksert konstitusjon, eller en nasjon uten noen logos, eller nomos, for den del. Det sier seg selv at en slik stat blir helt avhengig av tyrannenes emosjoner, i og med det jo for dem ikke finnes noen genuin logos, en absolutt standard man kan referere til utenfor dem selv.

Hypermagikere er typisk bundet av to ting: For det første det bedrag det er å være bundet av egne, subjektive følelser eller emosjoner, i den tro at emosjonene da utgjør den universelle standarden, nemlig den standard alt annet skal måles opp mot og i forhold til. For det andre gjør hun seg avhengig av selve det magiske middel hun gjør seg bruk av. Her er trylleordet «kristen». Denne betegnelsen brukes her som et instrument som hun føler vil gi spesielt henne og hennes lydige venner en egen legitimitet og beskyttelse, en privilegert garanti, en mystisk kraft som i seg selv skal rettferdiggjøre hennes disposisjoner. Hun går ut fra at middelet automatisk vil gi henne den respekt og trygghet hun selv mener å ha krav på. Det magiske middelet kan dessuten oppfattes som skremmende i seg selv; det tillegges en egen kraft, det appellerer til folks ubevisste frykt for og overtro på «det skumle», det fremmede og ukontrollerbare og derfor som noe farlig man bør holde seg til venns med, ja, underkaste seg, og vise beundring for, ellers …!

Påpeker man dette, vil hypermagikeren raskt beskylde «varsleren» for å ville forfølge, fornærme og krenke henne, krenke eller latterliggjøre hennes emosjoner som hun jo har gjort seg identisk med. Hypermagikere er ikke særlig kjent for forløsende selvironi.

En hypemagiker som blir avslørt, vil si at den som avslører er følelseskald, fordi han ikke har de samme og riktige emosjoner, de som hypermagikeren selv har, eller den samme emosjonelle tilnærming til det foreliggende anliggendet eller det selve saken gjelder. (Denne strategien er en blitt integrert del av hypermagikerens ferniss og kyrass). Det gjelder jo kun hennes ukrenkelige emosjoner!

Motargumenter oppfattes tilsvarende som truende instrumenter i seg selv, et mulig destruktivt kraftsentrum! Det hypermagikeren imidlertid frykter mest av alt er at tryllekunsten hennes skal avsløres. Hun vet og værer og stoler fullt ut på at alle vil mene at det er ufint og gjerne brutalt å avsløre en tryllekunst, i stedt for å nyte kunsten for det den jo er, nemlig uskyldig underholdning).
Når denne hypermagikeren ser at andre hypemagikere kan stå i ferd med å bi avslørt, reagerer hun så spontant solidarisk, fordi hun frykter at avsløring av en annens magi vil avsløre hennes egen. Hypermagikere har et dypt behov for å stammen mot en felles fiende i den samme felles frykt for å bli avslørt som sjarlataner.

Og til overmål: Hypermagikeren vil si at kristentroen primært dreier seg om «hjertet», ikke så mye om hodet eller magen, og som det sentrum menneskets moral og tro forankres i. Den hun ikke ser er, at kristentroen har ett sentralt fundament som grunnlag for all gudstro, nemlig Logos, som nettopp betyr fornuft (ord). Logos, som er Kristus, slår dermed kontrært ned på alle former for hypermagi og dette å etablere tro – og dermed i falsk nåde og illusorisk frelse – i egne emosjoner, i eget selvbedrag. Men dette er det umulig for hypermagikere å forstå. Hypermagikeren kan sies å oppleve seg selv som menneskenes og alle tings målestokk. En kristen vil ut fra troens principium selv alltid vite å kontrollere sine emosjoner ut fra Logos, dvs en instans, her Kristus, som Person. For en kristen manifisterer dette seg i personlig ydmykhet, en holdning som forholder seg til fakta og ikke fiksjon (ydmykhet var et kristent nyord i gresk på angjeldende tid). Sanne emosjoner er derfor av største viktighet for en kristen å ha og kunne administrere eller kanskje bedre: forvalte. Og sanne kan emosjonene ut fra denne innsikten ikke være uten direkte relasjon til Kristus, som er Logos.

Det «helt tragiske» for hypemagikeren, siden hun i denne sammenhengen mangler både en objektiv standard og egentlige, sanne og rene emosjoner, basert på fakta, er nettopp dette at hun da må skaffe seg substitutter ved å gjøre seg til fullmektiger for dem «by proxy, og by default», som jeg kaller det. Hun skaffer seg m a o syndebukker som det er om å gjøre for henne å få andre til å synes synd på, og syndebukker som hun selv da ser på som utilbørlige og illegitime ofre for det hun oppfatter som andres irrasjonell angrep på akkurat denne personen, som hun altså gjør til syndebukk, uten å spørre syndebukken om lov.

Slik får hun bevist overfor seg selv at hun har de riktige emosjoner, (og ikke bare lite av dem, heller, eller nesten umerkelige emosjoner, nei her det dreier seg om sterke, intens emosjoner, sterke overbevisninger. De som da ikke følger hennes «befaling» - sett på denne måten - blir så automatisk angrepet for bl a å være ufølsomt kritiske eller kalde. Hun ser plutselig onde intensjoner hos den som etter hennes mening eller projeksjon kritiserer «den utvalgte, dvs hennes offer og syndebukk. De fiendtlige intensjonene trenger imidlertid ikke påviselig å være der - , og hun føler seg konsekvent for god til virkelig å bevise at de er der. Innbilte intensjoner om å trekke hennes syndebukk – eller forgudede kjæledegge for anledningen – ned i skitten, gir henne mer enn nok krutt til å fortsette. Hypermagikeren må her ha en egenkonstruert stråmann for å bli hørt og kunne nå frem med sin bekymmer.

Eventuell motstand eller motargumentasjon styrker så i sin tur hypemagikerns selvforståelse og forestillinger om, og tro på, egen grandiose betydning, i og med at hun jo nettopp har fått bevis på at det er hun som har de egentlige emosjoner, de som virkelig er sanne emosjoner og derfor uangripelige emosjoner. Hun har da gjort sine emosjonene, og sin «berettige» harme som disse emosjonene flyter av, til selve aksiomet, selve det førsteprinsippet hyprmagikeren som type formes og preges av. Hypermagikeren har da helt glemt at standarden faktisk og normativt bør forankres i Logos, ikke i «emos», for å si det slik. Hennes ufravikelige standard er blitt hennes egne emosjoner.

Det kanskje aller mest fantastiske i dette er at hennes emosjoner til og med trumfer offeret eller syndebukkens emosjoner eller fravær av samme. Samtidig affiserer det henne ikke det minste at offeret hennes eller syndebukken – det kan komme ut på ett her - faktisk kan ha en direkte profesjonell eller faglig interesse av nettopp å bli kritisert. (Omtale er tross alt bedre enn taushet, når man vil bringe noe lødig til torgs, ikke sant?)

I vårt tilfelle her er syndebukken Morken, som liksom forfølges av Oppraak fordi Oppraak har skrevet flere artikler om Morken og hans «produksjon», hans meninger og ikke minst: Morkens vinklinger på sakene, (vinkler som uvegerlig skjuler andre blindvinkler og premisser).

Det som burde vekke oppsikt her er at det antall artikler av Morken det altså kommer an på. Antallet i seg selv beviser vonde hensikter. Innholdet i kritikken av Morken blir følgelig fullstendig irrelevant. I høyden kan man si at det for hypermagikeren nå er blitt et overveiende troskyldig estetisk anliggende, ikke et moralsk dilemma. (Hun er da ikke ond, hun, nei, hun er bare estetiker!). Hypermagikeren ser ikke da at hun gjør estetikken til fundament for etikken, forblindet som hun er av egne emosjonenes og magiens krav på full underkastelse, per se.

Slik gjør denne hyperamagikeren altså Morken, som hun jo vil hjelpe, - ved å gjøre ham til ren og uskyldig syndebukk med krav på ubetinget beskyttelse fra hennes side-, til et illegitimt offer i diskursen. Et offer som da skylder denne hypermagikeren all takk og den oppmerksomhet hun selv mener hun er fortjent til og som hun gjerne er mer enn bare «god nok» til å fortjene. (Dette er selve konstitusjonens i hypermagikerens mer eller mindre tilslørte eller mer eller mindre «bevisst villede eller tvungent emo- og egofokuserte øyne»).

Den største trumfen hypermagikeren her kan innkassere er, at det ikke er noen feil i dette å være god! (Hun ser ikke ironien i dette). Ingen skal her være tvil om at syndebukken hun selv ut fra den indre driven og logikken i dette faktisk Må konstruere seg et menneske som er «god», for å få fem motsetningen til Oppraak, som hun faktisk frakjenner retten til å kalle seg «god» - eller kristen, til og med. (At bare Gud er god, ser her ut til å være en fremmed tanke, for det er hun selv som er god i og med at hun jo hjelper ikke bare den svake og (for henne selvskrevent) angrepne, men også den gode). Og her beviser hun jo – tilsynelatende - nettopp dette! Det er jo da noe alle bør se og oppfatte!
Og det er dette Oppraak mener med «by proxy-by default», (negativ eller innbilt fullmakt, eller appropriert eller falskt tilegnet fullmakt, ikke positiv og fullt legitim fullmakt): Hypermagikeren spør ikke om lov til å hjelpe den hun selv utpeker som offer (for det hun anser er en annen andres nådeløse og maniske kritikk eller terping). Hun har da bestemt at syndebukken er et offer uten tillatelse til dette fra offeret selv, og så vil hun ha bekreftelse på at hun har sin fulle rett til å gjøre dette, ved å appellere til andres emosjoner og skyldfølelse, ved å halse etter bifall helt og holdet basert på hennes egne ubegrunnede påstander, forestillinger og direkte oppkonstruerte løgner.

Det faller henne ikke inn at «offeret» - Morken - selv er et godt utrustet menneske med lang erfaring og høy utdannelse - faktisk er mer kvalifisert til å forsvare seg selv enn det hun selv har forutsetninger for å gjøre, på hans vegne.

Og i tillegg: Det ligger helt utenfor denne hypermagikerens horisont at syndebukken faktisk kan ta avstand for den hjelp hun tror hun kan bistå syndebukken med, at syndebukken vil frasi seg en slik støtte, (som om han skulle vær spesielt svak og hjelpetrengende). En slik mulig reaksjon, sett fra offeret eller syndebukkens side, kan ikke falle denne hypermagikeren inn. Hennes emosjoner trumfer dermed helt utilsiktet det vi her må anta er syndebukkens ukrenkelige og personlig ære, og hans selvrespekt, omdømme og status i miljøet. Dessuten fratar hun syndebukkens den objektivt foreliggende mulighet for blomstring og profitable fremgang. Hun ser helt bort fra den mulighet at kritikken kan ses som en kjærkommen mulighet for syndebukken til å nå ut med sitt budskap, sine verdier og synspunkter, i og med at han jo nettopp av kritikeren – Oppraak - anses som verdig oppmerksomhet, (noe Morken i utgangspunkt kan være spesielt interessert i og godt utrustet til forhåpentlig å få).

Hypermagikeren ønsker faktisk - som en funksjon av hennes mentale konstitusjon – at syndebukken heller enn å bli utsatt for saklig og muligens oppbyggelig kritikk – på det åpne diskurs markedet - i stedet plasseres i hennes egen spesielt kjærlige og gode omsorg og under hennes spesielt egnede og høyst varme vinger, og i en situasjon og posisjon hvor hun selv føler at hun har krav på belønning for sin gode og prektige innsats, helt til fortrengsel for den oppmerksomhet syndebukken selv ville ha kunne tiltrukket seg, ved frivillig å la seg usette seg for kritikk.

Når så hypemagikeren med sin tilsynelatende sjarm og magi får med seg på andre lettlurte emosjonalister på laget, for her å sverte Oppraak, må dette føles ikke bare som en nøktern seier for hypemagikeren, men også som en slags høyeste og åndelige lykkefølelse, eller en ekstaselignende reaksjon som nokså selvsagt ikke er noe stort annet enn en rent kjødelig og egobasert funksjon.

Hypermagikeren kan hverken unne seg selv eller andre den tanke og det hensyn at syndebukken og hennes eget «hjertebarn» - som hun skyver foran seg - jo helt frivillig er trent til å tåle, og derfor spesielt egnet og spesielt godt forberedt for, nettopp å kunne og ville måtte slå tilbake mot den kritikk som kommer, og uansett om denne oppfattes som saklig eller ikke. Når hun selv da er den som høster godord og påskjønnelser, er seieren og triumfen ikke bar optimal, den er også ultimat, slik hun føler og ser det. Det rare og bemerkelsesverdige er, at det åpenbart er så få som klarer å gjennomskue dette skuespillet, og som mer eller mindre bevisst villig ønsker å la seg lure og bedra. Det hun gjør er å lykkes ved å bruk av ren magi, og ikke bare kjente psykologiske makt og suggesjonsmekanismer.
Man kan så spørre om hvor intelligensen her kommer inn. Kan intelligente mennesker virkelig bruke og la seg bruke av disse mekanismene, og denne magien? Svaret er ja. De brukes mer eller mindre bevisst, men går under radaren for moderne psykologi, (en disiplin som nærmest blitt helt «syntetisk» i dag).

Et godt eksempel fra det praktiske liv viste seg da den kjente forskeren, legen, ateisten og humanisten Morten Andreas Horn klarte å lure Johannes Morken til med simple midler å forsvarte muslimen Hadia Tajik uten at hun selv hadde bedt om eller takket for denne bistanden, - en stygg sak jeg har omtalt tidligere, se om Morkens selvforherligelse her på Spikers Corner eller se her om Morkens selvforherligelse litt ned på siden. Hypermagikere, hatprat, müncher, Hypermagi, müncher, balnchar 3, SC 2, SC 1, SC 4

Hallgeir Oppraak